Omsorgssvikt er et svært viktig tema å vite noe om for alle som jobber med barn og unge.
For at et barn skal ha det så bra som mulig og utvikles på en best mulig måte er det mange faktorer som spiller inn.
Alt fra det å ha et sunt kosthold, til tydelige grenser, vennskap og tilhørighet, gode rutiner, nok søvn og hvile, fysisk aktivitet, tilpassede utfordringer, humor og glede, og ikke minst trygge voksene i hverdagen som ser, godtar, hører og møter barna med omsorg og respekt.
Omsorgssvikt handler ikke bare fysisk mishandling. Det kan også være psykisk; ignorering, mobbing, trakasering, seksuelt eller det at et barn ofte kommer med skitne klær, har usunn mat i matpakka si, har dårlig hygiene/stell som feks. råtne tenner og lignende.
Norske lover skal også følges, noe som kan være utfordrene for mennesker fra andre kulturer som ikke har samme regler, normer, tankegang og levemåte som vi har i Norge.
Ofte er vi som jobber i barnehagen/skolen de første nære, trygge voksne utenfor familien, som barna kjenner godt og omgås daglig, som har mulighet til å oppdage om noe ikke er som det skal hjemme.
I denne oppgaven skal jeg ta for meg to barn, Stian og Suheila.
STIAN, 4ÅR
Stian er 4 år og har den siste tiden endret seg, og sin atferd i barnehagen.
Fra å være en populær, utadvent og sosial gutt, til en som nå er stille og helst vil være alene.
Jeg har også observert at han ikke vil være med hjem, når far kommer for å hente.
Etter en samtale med mor om dette, viser det seg at de har hatt problemer seg i mellom hjemme, både med krangling og vold men at de nå skal skilles.
Det første jeg vil gjøre, er å gå tjenestevei; be om et møte med min pedleder og forklare hva jeg har snakket med Stians mor om, hvordan jeg har oppleved Stians endring den siste tiden og hva vi kan gjøre på avdelingen for å hjelpe i denne situasjonen.
I dette tilfelle har mor vært åpen og fortalt om vold mellom seg selv og far, og løsningen er at de skal gå fra hverandre.
Å være en fireåring midt oppi dette skjønner jeg at er vanskelig og tøft. Med slike store forandringer og det å være vitne til vold mellom de viktigste personene i livet sitt.
Jeg vil foreslå at pedleder avtaler et møte med hver av foreldrene, og forteller hvordan vi i barnehagen opplever at dette påvirker Stian negativt, lytter til det de har å si, gir tips og råd til hvordan å kommunisere med Stian; Snakke og forklare han at det som har skjedd er mellom foreldrene og ikke hans feil - noe mange barn tenker når slike ting skjer. Fortelle han hva som kommer til å skje fremover og være en trygg forelder for han.
Jeg vil også at min pedleder i dette møte gir foreldrene informasjon om at det er mulig å kontakte ulike hjelpeinnsatser som for eksempel helsestasjonen. Der er finnes det helsesøstre, leger og psykologer som kan hjelpe.
Barn er ulike, og har ulike behov i vanskelige situasjoner. På avdelingen vil jeg vise Stian at jeg er der for han som en voksen han kan stole på. Jeg vil prøve å få med han med i ulike aktiviteter, gjøre morsomme ting han liker og jeg vil prøve å snakke om hvordan han har det og om hva han tenker og føler.
Barn kan også oppleve at det lettere å snakke om ting om det for eksempel er et tema i barnehagen som vi voksene formidler, ufarliggjør og normaliserer når vi tar det opp; familie, ulike livssituasjoner, hva som skjer når mamma og pappa blir sinte eller går fra hverandre, hva som er greit og ikke greit at voksene gjør og lignende. Dette kan vi snakke om i samlingsstund. Det finnes ulike bøker, filmer, og forskjellige hjelpemidler man kan benytte.
Jeg velger å gjøre disse tingene fordi jeg tror at dette er det beste for Stian.
I beskrivelsen av det som har skjedd, virker det som den beste løsningen til å begynne med.
Om Stian fortsetter å være trist, innesluttet, eller mor og far ikke går fra hverandre likevell, må andre tiltak som barnevernet kontaktes om det fortsatt er en bekymring for Stians psykiske helse.
SUHEILA, 15ÅR
Suheila er 15 år, fra Pakistan. Hun en forsiktig, men sosial jente som spiller håndball og er flink på skolen. Den siste tiden har Suheila blitt iritabel og utagerende i tillegg til at hun har gjort det dårligere på prøver. Jeg bestemmer meg en dag for å snakke litt med henne etter timen for å høre hvordan hun har det. Hun går med på det etter en stund og forteller at foreldrene vil at hun skal slutte på håndballen og hjelpe til mer i hjemmet. Hun sier også at de har snakket om en utvalgt fremtidig ektemann til henne.
Utifra det jeg oppfatter, virker det som foreldre til Suheila ikke har fått noe særlig innføring i hvordan det norske samfunnet fungerer. De holder fast ved gamle pakistanske tradisjoner som er ulovlig og ses på som overgrep i Norge.
For å hjelpe Suheila, er det viktig å vise henne at jeg er en hun kan stole på, en som lytter og vil gjøre det jeg kan for å hjelpe, men også fortelle at det er min plikt og ta dette videre for å hjelpe henne, først og fremst med å få foreldrene hennes til å forstå hvordan de kan støtte og veilede henne på en god måte som både tar vare på den pakistanske kulturen, men også viser det positive ved den norske kulturen, og påpeke de lovene og reglene vi har her i håp om at vi klarer skape tillit og gi foreldrene hennes informasjon om alt fra lover om at tvangekteskap er strengt forbudt og ulovlig i Norge, til hvor viktig fysisk helse, håndball, et sosialt liv, skole og karakterer er for en jente på hennes alder for å fungere godt nå og senere i livet er. Det finnes også ulike norskkurs, og kurs for kvinner med innføring i norsk levemåte-og kultur i Oslo.
Forhåpentligvis vil dette hjelpe foreldrene til å forstå, og å endre tankegangen sin i forhold til datterens fremtid.
Jeg forteller Suheila også at det finnes det minoritetsrådgivere, organisasjoner som Røde Kors og Voksene for barn hun kan kontakte om hun også har lyst til å snakke med noen utenifra som ikke kjenner henne og har stor erfaring med slike situasjoner. Det kan være godt og lettere for noen ungdom i denne sårbare alderen og åpne seg ordentlig opp til en de ikke kjenner som de vet har vært borti deres problemer mange ganger før.
Jeg velger å gjøre det på denne måten fordi jeg mener at det er absolutt det beste for Suheila, mor og far . Om foreldrene skulle reagere negativt på denne konfrontasjonen vil jeg vise Suheila full støtte og forståelse i hvor vanskelig det er å "gå i mot" sine egne foreldre, men forklare at dette er så alvorlig, ulovlig og viktig at Barnevernet (også muligens politiet) må kobles inn sånn at hun får den hjelpen hun trenger før det er for sent.
I boken "Historien om Christoffer", "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl", av Jon Gangdal står det at "I følge Folkehelsa og Oslo Unviversitetsykehus, døde et barn av mishandling, omsorgssvikt eller drap annenhver mnd" (2010)
"Barnemishandling skjer - fordi vi lar det skje. Fordi vi ikke kan få oss til å tro, fordi det enkleste er å snu seg bort" - Anne Holth
"Det krever kunnskap og engansjement å oppdage og håndtere en eventuell bekymring best mulig"
Kilder:
http://www.ung.no/tvangsekteskap/
Vekst: Yrkesutøvekse
Vekst: Helsefremmende arbeid
Vekst: Kommunikasjon og samhandling
Boken - Historien om Christoffer - Jeg tenker nok du skjønner det sjøl
Egne notater og oppgaver fra bøkene