Etasje 3, Avdeling 8B, Rom 174, SØNDAG.
Kvart på tolv viste klokken på veggen over senga til Jens, han lå våken, fastbundet. Han kjente det kokte på innsiden, følelsen av sinne og urettferdig behandling bygget seg opp. De trodde han var sjuk i hue, at han var et slags dyr som de kunne kødde med. Han skulle vise dem engang, det var han skrå skikker på.
Neonrøret i taket blinket, det hadde gjort det i flere uker, ingen hadde fikset det, de gadd sikkert ikke, de hadde vell viktigere ting å gjøre som å lage et helvette for oss som bor her, tilberede forferdelig mat, å drikke kaffe, masse vis av kaffe, faen det føltes ut som om kaffe var alt de drakk her. Jens kunne kjenne kaffelukten helt opp til rommet sitt, hver dag, hele tiden, forferdelig konkluderte han.
Veggene var helt hvite, ingen dekorasjon, ikke et jævla bildet. Han hadde ei hvit seng, et gammel nattbord fra 19-hundre og før, ingen wifi eller tv. Han var bundet fast i senga si fordi en eller annen lege ett eller annet sted hadde fastslått at han var mentalt ustabil. Han fikk klump i halsen av å tenke på det, han skulle faen meg vise dem ustabil, mumlet han stille.
Jens hadde vært innestengt på institusjonen i tre år nå, han hadde ingen venner, ingen ville jo komme ned hit å være sammen med «mongoen» og de som var her sammen med han var like mongo som han selv. Han drømte tilbake til da han hadde venner, gikk på skole. Han husket sin første kjæreste, at de kysset bak skolen i storefri. Han fikk tårer i øynene, men tørket de fort vekk med sin venstre hånd, den høyre var fastbundet. «Menn gråter ikke», sa han stille.
Regnet slo mot vinduet. Han skimtet ut, gatelysene lyste opp omverdenen i gult. Ingen ting rørte seg, det var som om verden sto stille, noen hadde satt den på pause, akkurat nå. Han la seg tilbake, lukket øynene og drømte seg bort.
Etasje 1, Avdeling FELLES3, Rom SPISEHALL, TIRSDAG.
«Jeg har tenkt…» hvisket Jens. «På hva?» lurte Kent på. «Du må skaffe meg den gunner’n.» svarte Jens, med enda lavere stemme. «Du kødder nå eller?» sa Kent, med en kald, tone løs lyd. «Ikke faen, jeg stikker fra dette jævelskapet av et sted.» stormet Jens. «Hold kjeft’a! Om de finner ut av dette er vi begge død» sa Kent oppgitt. «Hvor fort kan du skaffe?» hvisket Jens. «Usikker, en ukes tid maks» mutret Kent, mens han så seg urolig rundt. «Men… ikke skyt noen’a» la han usikkert til. «Maarud så Maarud» humret Jens dystert. «Hør her’a, om du skal lage kebab av hele bygningen og de finner ut at det var jeg som mekka våpen er jeg like ferdig som deg, ok?» sa Kent, tydelig oppspilt. «Så drit i det, du kan sikte på de og slikt, men ikke skyt noen, det er jævli drøyt as» informerte Kent. «Jaja, samme faen, bare skaff gunner’n, ok?» svarte Jens. «Ok, møt meg her neste tirsdag» hvisket Kent, før han reiste seg og gikk.
Jens visste at Kent hadde kontakter på utsiden, han var den mest «normale» i hele bygningen utenom han selv, selvfølgelig.
Etasje 1, Avdeling FELLES1, Rom DUSJ1, TORSDAG.
Rullestolen rullet inn i dusj lokalet, begge hender og begge føtter var fastlåste, han var naken. J. Haugedal, ansatt på Bjørkedal’s Psykiatrisk Avdeling, dyttet rullestolen. Han skrudde på dusjen, justerte styrken og varmen. Jens kjente vannet renne nedover ansiktet, han visste hva som ville skje, han hadde gjort dette flere hundre ganger før. J. Haugedal tømte dusjsåpa over han. Jens klep igjen øynene, han hatet dusjing, han hatet rullestolen og han hatet J. Haugedal. Han ville helst bare forsvinne, bort fra alt og alle. Starte på nytt. «Nå Jens, får du sitte rolig» sa J. Hauedal, mens han kastet tørkleet over hodet hans, det ble mørkt, mørkt som natten.
Etasje 3, Avdeling 8B, Rom 174, MANDAG,
Han begynte å planlegge, steg for steg hvordan han skulle stikke av. Han måtte slå til da han ikke var fastbundet, men også hadde pistolen med seg. Det ville ikke bli enkelt, det visste han allerede, men han ble nødt til å prøve, han ville bort, nå.
Kent hadde sagt at han ikke burde skyte noen. «Faen heller…» tenkte Jens. «Skal alle disse årene med mishandling gå uten konsekvenser?» funderte han, mens han vurderte om han hadde baller nok til å drepe noen. «Only time will show...» hvisket han til seg selv.
Jens hadde fått en Walkman av moren sin for noen år siden. Han så ned på musikkspilleren, han hadde bare ei plate. «Bjølsen Hospital» av Klovner i Kamp, han puttet øretelefonene på, la seg ned i senga og spilte «Nattens Sønner» på fullt volum.
Etasje 1, Avdeling FELLES3, Rom SPISEHALL, TIRSDAG.
«Hvor er’n?» lurte Jens. Kent dro frem en svart bag, innholdet var tungt og minnet om metall. «Her, men husk hva jeg sa, ikke gå helt amok…» hvisket Kent. Jens studerte innholdet, fornøyd nikket han på hodet og sa «Takk» så stille at man nesten ikke kunne tyde det.
Jens begynte på trappen, to etasjer og et par hundre meter senere var han ved rommet sitt. Han gikk inn, stengte døra og satt seg i senga. Han gikk igjennom planen sin. Han måtte komme seg igjennom den låste kontroll døren før han nådde utgangsdøra, som mest sannsynlig også ville være låst. Han visste at nøklene til ytterdøra lå på kontoret til daglig leder.
Han tok ut pistolen, det var av typen Glock, det sto .308 med store bokstaver på siden. Den var tung, tyngre enn Jens hadde forventet. Han hadde to magasiner, totalt 28 kuler. Han var nervøs, kjente hjerte slå hardt, han ville helst bare legge seg ned og forsvinne, men han visste innerst inne at dette var hans eneste utvei. Frihet.
«Let’s go!» hvisket han høyt. Han gikk fort mot døra, strekte seg mot håndtaket, men brakk fort sammen og spydde på gulvet. Han skalv, hakket tenner. Han gråt, tenkte på fremtiden, han var innelåst, «stuck in reverse». Jens reiste seg, gikk tilbake til senga, hentet frem Walkman’en, skrudde opp volumet til topps, satte på låta «Nattens Sønner» mannet seg opp og la på sprang mot døra.
Etasje 3, Avdeling 8B, Rom GANG, TIRSDAG.
Han sprang ned gangen i en helsikes fart, Jens kjente pulsen stige betraktelig. Han kom til et kryss i korridoren, han speidet i alle fire retninger før han spurtet bort mot trappen, han jumpet ned 5 steg av gangen, andre etasje, første etasje, han hører roping bak seg og vet at han må gjøre noe fort. Han tar et hard grep rundt pistolen, trekker bak hammeren, slår av sikringen og sikter. Han venter, vet at noen vil komme rundt hjørne hvert øyeblikk, han kjenner svetten renne fra pannen.
En skikkelse kommer ut fra veggen, snur seg mot Jens, «PANG». Det durer i ørene, det ryker fra løpet. Skikkelsen faller mot veggen. Jens stirrer inn i skikkelsens tomme øyner, blodet trekker inn i den hvite frakken, navnelappen er allerede gjennomtrengt, «J. Haugedal» leser Jens.
Han snur seg, han hører roping fra alle kanter, Jens kjenner panikken krype på. Han har mistet all retning sans, virrer rundt i håp om å finne veien bort. Han løper ned korridoren, mot kontrolldøra, det står en sykepleier der, hun slipper alt hun har i henda da hun ser Jens. «Åpne døra» roper Jens. Sykepleieren blir helt forskrekket da hun ser hva Jens har i hånda, hun skriker og begynner å gråte hysterisk. Jens roper med full hals «ÅPNE DØRA ELLERS DØR DU FOR FAEN!». Hun leter panisk i lommen på jakken sin, tar opp en glinsende gjenstand og kaster den til Jens. Det er nøklene til døra, Han plukker de opp, sier at sykepleieren skal fjerne seg, og jogger bort, åpner døra og setter kurs mot kontoret til daglig leder.
Han banker på døra, og gjemmer seg bak hjørnet på korridoren. Ingen respons. Han banker på igjen, redselen smyger på nå. Om han ikke får åpna døra til kontoret er han «fucked» tenker han. Døra smeller opp, «Ja jeg har ringt politiet, har du noen anelse om hva som skjer, Ben?»
Jens nøler, hva gjør han nå? «Skal jeg skyte eller true meg til nøklene?» funderer han, mens han kjenner adrenalinet pumpe gjennom blodet. Han tenker tilbake på alt de har gjort mot han, alle årene de har stjålet fra ham, mens andre var ute å festet var han lenket til en seng. Han hadde spist forferdelig mat i flere år, sett de samme filmene minst hundre ganger, Jens kjente sinnet bygge seg opp, nå skulle han faen meg få hevn, «it was now or never» tenkte han. «Ben?» hører Jens fra døra, han hopper ut i korridoren og skyter. «PANG, PANG, PANG» smeller det, lyden av pistol skudd svir igjennom musikken, skikkelsen han hadde skutt falt ned på gulvet, ga fra seg en rar lyd før den tok sitt siste åndedrag. «Fyfaen jeg er sjuk i hue» hvisker Jens.
Han løper inn på rommet, og begynner å lete etter nøklene, han er stresset nå, skikkelsen han hadde skutt sa at politiet var tilkalt, han hadde dårlig tid. Jens fant nøklene, de var merket med en lapp, det sto «UTGANG» på de. Han puttet de i lommen, og løp bort til utgangs døra. Det var ikke en sjel å se, «Hadde de gjemt seg? Hvor var alle?» tenkte Jens, mens han fiklet med låsen.
Etasje 1, Avdeling N/A, PARKERINGSPLASSEN, ONSDAG.
Jens gikk ut på parkeringsplassen, han kjente den kjølige høst lufta slå imot ansiktet. Han hørte kirkeklokka slå i det fjerne. Tolv slag, det var Onsdag. Jens speidet utover tettstedet Bjørkedal, 14 000 innbyggere. De aller fleste sov nå, de har jobb i morgen, skole, vanlige liv, men ikke Jens. Jens er en morder, han er sjuk i hue, Jens er fri nå.
Han går sakte mot den mørke dystre skogen, på Walkman’en spiller låta «Varsko» av Klovner i Kamp. Han slipper pistolen, ser opp på den stjerneklare himmelen, mens han ler stille for seg selv.