Anna løp, hun var mer andpusten enn hun hadde vært noen gang, og frostrøyken sto ut av munnen hennes, som en askesky spydd ut av en ildsprutende vulkan. Det var mørkt, ingen ting å se, anna løp bare videre i håp om å få hjelp. I ryggen hadde hun en skikkelse, hun ante ikke hva eller hvem det var, men hun visste at det jaget henne. Nå klarer jeg ikke mer, tenkte anna, jeg må gjemme meg. Så hun løp rundt hjørnet på et stort rødt hus, og stoppet for å ta igjen pusten et lite øyeblikk, men det skulle hun aldri ha gjort. Skikkelsen nærmet seg og tok et godt grep rundt skulderen til Anna, «unnskyld, du glemte veska di» sa den blide mannen med ett bredt smil rundt munnvika.
Anna hadde alltid vært annerledes, det hele begynte en trist og grå høstdag i femteklasse. Du kunne alltid se henne alene, hun var alltid alene. Den dagen fra femteklasse kommer Anna aldri til å glemme, så mye dritt har hun aldri opplevd i løpet av sitt liv, verken før eller siden, det hele begynte med de to jentene som sto og ventet på henne bak sykkelskuret. De var sjalu på Anna, hun hadde de beste karakterene og i tillegg var hun den beste på håndballaget, hun hadde alt utenom venner. Når Anna skulle sette sykkelen sin i skuret, hadde jentene i mørket planen klar for henne, hun skulle ikke få komme ut igjen uten et barbert hode, og oppklorte kinn. Hun så blikkene til de andre jentene, tanken slo Anna hun måtte stikke av og det fort. Men i det hun hadde tatt skrittet inn i det mørke skuret, smatt en av de to jentene rundt henne og smalt igjen døra. Anna begynte å gråte, hun var blitt redd, hva skulle de skumle jentene gjøre med henne? Den største av de to jentene kom ut fra hjørnet i skuret og sa til Anna med en ekkel stemme; «Du vet vel at du ikke er verdt en dritt? Eller?» så begynte hun å rive Anna i håret, og sparke henne på leggene, samt klore henne hardt i ansiktet, med de lange, skarpe neglene sine. Anna krummet seg ned på bakken og gråt enda mer mens de to jentene startet å snakke dritt og i tillegg sparke henne, plutselig hørte de at noen banket på døra. Da fortet den andre av jentene å finne frem barbermaskinen hun hadde i jakkelomma, så barberte hun hodet til Anna helt ned til hodebunnen, Anna var blitt skamklipt, hun så ikke ut. Det fortsatte å banke på døra, men nå enda hardere enn før, man skulle nesten tro det var hulken som hadde ankommet. Bankingen stoppet, og inn kom rektor på skolen, da han fikk se Anna liggende blodig og skamklipt, samt de to jentene stående over med barbermaskin i hendene, så det ut som han hadde møtt djevelen selv. Det vide gapet til rektoren rommet et areal av flere tusen fotballbaner, han var helt sjokkert, «hva har dere gjort» ropte rektoren mens han fortet seg bort til skamklipte Anna. Han plukket opp stakkars Anna, nesten som en bonde plukker opp et nyfødt lam, som ikke klarer gå, så bar han henne med seg inn på kontoret sitt. Anna var ordløs, hun så bare rett ned i bakken. Etter et par timer med prating, ringte rektor Annas foreldre, for å fortelle dem hva som hadde skjedd. Faren svarte, han var helt full og det hørtes ut som om han ikke brydde seg om det rektoren sa, «skal vi ringe mora di» sa rektoren, nei svarte Anna hun er død.
Etter et år hadde håret hennes grodd ut igjen, og hun hadde fått seg en ny frisyre. Det eneste som har holdt Anna i livet dette året, var gleden hun fikk av å spille håndball, på håndballbanen fikk hun være seg selv, og ikke bare stygge Anna, som hun ble kalt. Det eneste som ga henne glede var å høre ballen sprette i bakken gang på gang.
Årene gikk, og Anna var blitt 14 år, nå gikk hun i åttendeklasse, men hun ante lite om at hun var blitt tatt ut til landslagssamling for Jenter U14 år, denne beskjeden skulle hun straks få lese, hun måtte bare komme seg hjem fra skolen først. Et brev ventet i postkassen, til Anna Ruggelsvedotter sto det, hun åpnet det med et lite lurt smil. Da hun hadde lest i gjennom brevet, strålte Anna som ei sol, hun skulle på landslagssamling. Hun løp til far og spredde det glade budskap, det var første gang hun så han smile. Samlinga skulle være i Larvik, og den nærmet seg med stormskritt. Anna var klar, dette var hennes livs sjanse, dette hadde hun jobbet for i hele sitt liv. Da samlinga endelig sto for dør, var de kommet inn i januar måned, og jula var endelig ferdig, Anna kunne puste lettet ut, hun hatet jula, da pleier faren bare å drikke store mengder øl. Anna kunne bare glede seg til dagene fremover hun har nå blitt skolens kjendis. Tjue år etter kunne Anna se tilbake på en lang og flott håndballkarriere, med både EM, VM, og OL gull med Norge. Dette er historien om tapre Anna som aldri ga opp.