«Tenderloin» er en novelle fra Ane Nydals (f.1981) debutsamling Famlere (2016). Tittelen hinter om et gjennomgående tema i alle novellene, da hovedpersonene alle famler etter noe. I Tenderloin er dette «noe» en plass i samfunnet, og en følelse av tilhørighet.
Motivet i novellen er livet til en kvinnelig uteligger på gata i bydelen Tenderloin i San Fransisco, USA. Gjennom henne viser forfatteren oss noen av utfordringene hjemløse møter, som psykiske problemer og et behov for tilhørighet, til vold og prostitusjon. Fortellingen begynner med en skildring av personer og miljø på gata, ved å beskrive de andre uteliggerne og sette oss inn i den kvinnelige uteliggerens liv. Den rolige starten blir raskt avbrutt da uteliggeren ser Noen, en mann hun har historie og dårlige minner med. Hun blir redd, og løper til en politimann, som ender opp med å synes synd på uteliggeren, og prøve å hjelpe henne. Først tar uteliggeren imot hjelpen, før hun løper tilbake til den gamle plassen sin på gata. Der gjenforenes hun kort med Noen, og fristes til å gi opp Mens hun er med Noen, blir hun vitne til en dames død, da hun blir skutt av noen som kjører forbi. Novellen ender med at uteliggeren skriver noe på pappbiten som er hengt opp for å skrive noe til den avdøde kvinnen.
«Tenderloin» er en førstepersons fortelling. Fortelleren er den kvinnelige uteliggeren, som selv tar del i handlingen. Denne fortelleren er veldig subjektiv, siden det vi blir fortalt i teksten har blitt tolket gjennom hennes øyne, og inkluderer hennes fordommer, meninger og tro. Særlig i denne novellen påvirker førstepersons synsvinkel teksten i stor grad, da tankene til fortelleren er oppstykkede og forvirrende, som gjør at også vi som lesere opplever hendelser som forvirrende og rare. Fordommene kvinnen har, og som vi «får» gjennom henne, kommer blant annet tydelig frem når hun snakker med politimannen, siden hun først tror at alt han sier er ment å være nedlatende eller fornærmende.
Nydal har skrevet fortelleren på en ganske spesiell måte. Vi følger tankene til uteliggeren, usensurert. De avbrytes, motsies, kommenteres og kommer raskt etter hverandre. En setning fra novellen som viser dette, er: «Ridderen løfter meg opp, ser meg dypt inn i øya, så fint, han har lange øyevipper, kanskje etter mora si, hun må ha vært Eksemplarisk Oppfølgende Foresatt» (Nydal, 2016 s. 51). Her kommer tankene i korte setninger, som er delt opp med komma. De går raskt videre, og er litt forvirrende å lese, men skaper en interessant personlighet til fortelleren. Det hintes om at kvinnen har vært igjennom en vanskelig tid, da enkelte sitater, som «» kan røpe at hun tidligere har hatt et voldelig forhold til Noen. I tillegg virker det som om hun, ikke ble født inn i en vanskeligstilt familie, men at noe skjedde underveis som gjorde at hun endte opp på gata. Vi får vite at hun kan både lese og skrive, og at hun har tatt grunnskoleutdanning. I tillegg nevner hun raskt at morens «medierådgiver» anbefalte moren å forlate kvinnen, noe som kan hinte om at hun faktisk kan komme fra en veldig bra stilt familie, men ble «kastet ut», kanskje på grunn av Noen. Vi får ingen detaljer om det som må ha skjedd, og dette blir opp til leseren å gjøre opp sin egen mening om.
Tankene brukes også som et virkemiddel, ved å skape en rytme og takt i teksten. I situasjoner hvor uteliggeren er rolig og sikker kommer tankene som vanlige setninger, av vanlig lengde. Men, når hun er nervøs eller stresset, kommer tankene raskt etter hverandre, og blir noen ganger avbrutt av andre tanker. Tankene danner ikke fulle setninger, men består av ord som uttrykker hva hun føler, som når hun blir nervøs for at noen har tatt plassen hennes: «Fy faen i helvete. Helt hvitt i huet. Drittredd» (Nydal, 2016 s.55). Ved å gjøre dette skaper forfatteren en rytme i språket, som forteller oss noe om hvordan fortelleren har det, uten å behøve å si det rett ut.
I tillegg til å bruke rytmen i språket og veksling mellom korte og lange setninger som virkemiddel, bruker Nydal også store bokstaver ved viktige ord, for å fremheve tenkemåten og følelsene til uteliggeren. Hun bruker store bokstaver særlig foran ord som har noe med plass og tilhørighet å gjøre, som første gangen hun møtte politimannen: «- Alle trenger et Sted, sier jeg. Sånn er det. Jeg har skjønt det der med en base, med Tilhørighet» (Nydal, 2016 s.49). Hun velger å fremheve akkurat disse ordene, Sted og Tilhørighet, flere ganger i teksten, som bekrefter at hun er spesielt opptatt av å ha et Sted, og å føle Tilhørighet. Dette er kanskje spesielt viktig for henne, siden det er tydelig at hun pleide å ha et hjem og en familie, altså et Sted, og familien sammen med venner hun må ha hatt ga henne en følelse av Tilhørighet. Hun sier selv at hun tenker i store bokstaver foran viktige ord, fordi det hjelper henne å få orden og oversikt. Dette fremhever fortellerens prioriteter, og vi skjønner at hun kanskje har problemer med tankene sine, at hun synes de kan bli for mange og for overveldende, om hun ikke setter dem i system.
Et av ordene uteliggeren bruker stor bokstav ved er Noen. Dette er av en litt annen grunn enn å få oversikt. Noen får stor bokstav fordi hun refererer til en bestemt person, nemlig eksen hennes, Billy. Hun er redd for Billy, fordi han misbrukte henne og pantsatte henne hos langerne, da han ikke kunne betale dem det han skyldte.
Det hintes også til at Billy kan ha vært halliken hennes, da hun tenker: «Tre måneder uten ham, og jeg har klart meg så fint. Bare sju ganger har jeg måttet gjøre Det for å få penger til mat. Og fått, mener tatt, alle penga selv. Høyna prisen» (Nydal, 2016 s.47). Det at hun nevner Billy i forbindelse med antydningen til prostitusjon hinter om at han hadde noe med det å gjøre, og at hun presiserer at hun har tatt alle pengene selv kan bety at noen andre tok pengene, eller en del av pengene, før.
En annen viktig person i teksten er politimannen, som fortelleren sarkastisk refererer til som blant annet Ridderprins og Riddersnut. I «Tenderloin» kan Billy og politimannen være symboler på forskjellige deler av samfunnet. Politimannen kan sees som den delen som prøver å hjelpe uteliggeren til å finne tilbake til sin plass, og tilbake til samfunnet. Om man ser denne karakteren slik, kan scenen hvor politiet hjelper uteliggeren med å få tilbake plassen sin på gata også få en overført betydning, og være et symbol på samfunnet som hjelper uteliggeren med å få tilbake plassen sin i samfunnet.
Som en kontrast til politimannen og den «gode» siden av samfunnet, kan Noen være et symbol på det som holder uteliggeren nede, og det som hindrer henne fra å rette opp livet sitt igjen. Noe som kan tyde på dette, er scenen da hun har løpt tilbake til plassen sin på gata fra huset til politimannen, og møter på Billy. Hun begynner å tenke på hvordan ting var før de kom til Tenderloin, og da Billy kysser henne tenker hun: «(…) det kjennes som en lettelse. Ei åpning for å la ting være som de er, ikke kjempe imot.» (Nydal, 2016 s.55-56). Billy får henne til å ønske å bare gi opp, og hun begynner å tenke på hvor mye lettere det hadde vært. Han frister henne til å bare la ting være som de er, fremfor å gjøre en forandring i livet sitt, som på lengre sikt kan føre til en bedre livssituasjon for kvinnen, og kanskje også være et skritt på veien tilbake til tilhørigheten hun er så besatt av.
«Tenderloin» nevner flere aktuelle temaer, som angst, hjemløshet, å stå utenfor samfunnet, voldelige forhold, prostitusjon og politikorrupsjon. Sammen er alle disse temaene med på å fremheve ett gjennomgående tema i novellen, nemlig tilhørighet. Dette ser vi blant annet de mange gangene uteliggeren sier eller tenker noe om det å ha en plass. Denne bekymringen er noe alle kan føle på, på tvers av sosiale lag. Vi ønsker instinktivt å være en del av en gruppe, og å ha en plass i verden, livet og samfunnet. I denne novellen kommer dette frem som mer enn et ønske, og heller et grunnleggende og desperat behov. Dette gjør at jeg mener budskapet med teksten kan være at alle trenger en plass, og hvor vanskelig det kan være å ikke ha det. På slutten av novellen viser Nydal at uteliggeren ønsker å bli husket og anerkjent, da hun skriver ting noen skal si til henne før hun dør, på plakaten til den avdøde kvinnen. Kanskje forfatteren med dette prøver å oppfordre flere til å utøve medmenneskelighet og ta seg tid til å hjelpe de hjemløse, slik politimannen i teksten forsøker.
Novellen «Tenderloin» står i samlingen Famlere. Den handler om et liv som ikke gikk slik det skulle, og en kvinne som er på grensen til å gi opp. Vil hun ta imot hjelp, så noen kan huske henne når hun blir borte? Eller er det for sent, har hun allerede gitt opp? Novellen lar dette stå åpent. Vi ser at kvinnen ønsker å bli husket, og hun innser at hun trenger «noen, ikke Noen» (Nydal, 2016, s.52). Vi får håpe hun klarer å gjøre det riktige, og at hun har lært noe av tidligere erfaringer, så hun kan få en plass i samfunnet, som hun så inderlig ønsker.
Kilder:
Cappelen Damm: Ane Nydal. https://www.cappelendamm.no/forfattere/Ane%20Nydal-scid:40545 Publisert: i.o. Lastet ned: 27.10.16
Dahl, Engelstad, Hellne-Halvorsen, Jemterud, Torp og Zandjani (2008): Grip teksten. Aschehoug, s.141-157
Nydal, Ane: «Tenderloin». Hentet fra novellesamlingen Famlere (2016). Cappelen Damm AS. Direkte sitater tatt fra s. 47, s.49, s. 51, s.52, s.55 og s.56.