I det vi gikk opp stien hadde jeg en uggen og fæl følelse. Jeg kunne høre pusten hans komme strømmende ut av de utvilsomt brune og oppbrukte lungene. Kvalmen strømmet inn bare jeg kjente stanken av den kvalme og vemmelige ånden hans. Han var full. Ikke full av kjærlighet. Ikke full i magen etter lasagnen jeg hadde laget til han. Jeg hørte hele tiden skrittene hans slepe seg mot bakken og i sidesynet kunne jeg se at sinnarynka var ekstra markert.
Jeg hadde alltid lurt på hva som fikk han til å velge rusen i stedet for meg. Jeg hadde aldri turt å stille det spørsmålet, i redsel for reaksjonen hans. Men i dette øyeblikket var det som om jeg ikke brydde meg. Uttrykk som ansvarsløs, psykopat, stygg og verdens verste person sprutet ut av meg. Alt jeg hadde hatt på hjertet braste ut som en stor og vill orkan. Flere ganger måtte jeg stoppe opp for å puste. Jeg så hele tiden rett ned i bakken, fordi jeg ikke turte annet. Ordene ble verre og verre, styggere og styggere. Jeg hadde en slags konkurranse med meg selv om å si de fæleste og vondeste ordene. Orkanen av ord vokste seg større og større i munnen min. Jeg kunne fortsatt i all evighet.
Brått tok han tak i meg, litt sjanglete men likevel bestemt. Pulsen min begynte å stige. Jeg kunne føle det hatefulle og frustrerte sinnet hans, men ikke minst det fortapte i han. Han fortsatte å holde sin egen taushet i det han dro meg lenger og lenger mot hengebrua. Til vanlig var brua omringet av en fin rødfarge, men denne dagen virket den mer som en blodig ekkel farge. Når vi nådde midten av brua stanser han, men slapp likevel ikke taket på meg. Jeg fortsatte å skrike stygge ord til han, selv om jeg så at han ble mer og mer forbanna.
I det han løftet meg opp på gelenderet fikk jeg panikk. Det lille, gode jeg følte om min egen rusmisbruker av en far var borte. «Dreper du din egen datter nå?», spytter jeg inn i øret hans. «Ja», svarer han bare ved blikket. I det han er på vei til å slippe taket å la meg falle ned i demningen, drar han meg til seg slik at jeg stuper framover og deiser rett i bakken. I det jeg skulle til å reise meg opp, hørte jeg et høyt plask fra vannet.