Gutten som ikke vil gå
Forbi de travle gater, langt inn i byens mørke smau. Ligger et forlatt barn, som venter på å dø. Den samme kvelden barnet hadde blei forlatt var narkobaronen Krokanja Elijanov på rømmen fra Politiet. Han bare sprang forbi den lille guten, uten å legge merke til det. John stoppet brått. De høres ut som en gråtende baby, Krokanja er for langt unna nå. Så jeg kan like godt finne ut kvar lyden kjem fra. Han bøyer seg ned og starter famle med hendene. Noe varm berørte fingertuppene hans. Et handtak, han tar et godt grep og kurven og spring ut av smauet.
15 år senere
For en vakker dag tenker Johan mens han roper: «Fint vær å springe i ikke sant far!» John: «Ja, nydelig vær sønn!» «Jeg han springe på butikken og kjøpe brød, vi har tomt». «Ta femhundre lappen i lommeboka mi den ligger på kjøkkenbenken, kjøp deg noe godt av pengene som blir til overs». «Ok!», roper Johan og stormer opp på kjøkkenet. Johan er ikke som andre gutter. Han har aldri gått, han hater å gå. Vis han skal hjem fra skolen eller til butikken spring han.
På butikken
«Hei! Gutt de er ikke lov å springe her inne!», roper en sint vakt. Johan stopper snur seg og ser vakten gå mot han. Vakten tar et godt grep rundt handa til Johan og prøver å dra han med seg, til kontoret. Johan: «Jeg har føtter så du treng ikke hjelpe meg!» Vakten slepp Johan. Johan tar til å spurte bort over gangen. Han snur seg og ser vakten springer etter han. «Kvar er kontoret?». «I enden av gangen, til venstre.» «Ok!». Johan setter opp farten åpner døra og hopper ned i en av stolene. Etter en lang og alvorlig prat lar vakten Johan gå. Johan reiser seg og starter å spring ut av kontoret. Vakten sto som frosset av forskrekkelse. Han hadde nettopp sakt til den gutten at han ikke skulle springe her inne, og det første ha gjør er akkurat det. Vakten tenker: «For en rar gut.»
Hjemme sitter John og leser morgenavisen. Johan springer inn og opp til John. John: «Kva skjedde du pleier ikke å være så treing!» Han humrer og smiler tilbake på Johan. Johan: «En vakt stoppet meg og sa at jeg ikke fikk springe inne». John: «Også?» Johan: «Nei vi pratet litt også sprang jeg heim». «Ok, la oss spise jeg har ikke spist siden i går!» Johan smiler mens han tenker: «Kan ikke alle bare springe? Det er grusomt at vi sløser slik med tid når vi går, som vi kunne brukt på å gjøre andre ting.» Johan: «Hadde alle vert som meg ville vi hat betre tid til å være sammen med dem vi er glad i, som deg John!» «Hadde ønskt at alle kunne forstå hva jeg meiner.» «Tida vår er dyrebar.» «Og jeg skal ikke sløse bort tida mi på å gå.»