Ikke noe unormalt med det. Det samme sier mamma om meg. Hun sier at jeg er helt normal. Men vi begge vet at det er jeg ikke. Jeg går inn på do stallen og begynner å lette tanken. Jeg legger merke til tegningene på do veggen. Den ene er av meg. Mine rare spisse ører og min store nese. «Voldemort med nese» sier de. Men ikke lenge. I morgen skal jeg vise de. Det gjør sikkert ikke vondt. Det går raskt over. Så skal alt bli bra. Jeg drar opp buksene og går ut av do stallen. Jeg går bort til den ensomme vasken midt i rommet. Tar såpe i handa og ser meg selv i speilet. Det er ikke rart jeg blir mobbet. Jeg hadde også mobbet meg visst jeg hadde vert de. Jeg såper henda mine inn og skyller såpen vekk. Helt vanlige hender. Jeg har et kutt fra da jeg var liten. Jeg kuttet av det ytterste laget av huden med en spikke kniv. Jeg spikket en kniv av en pinne med en kniv, ironisk. Jeg kjærte av det ytterste laget av huden. Det sies at vi har tre lag med hud. Tre lag med hud til kjøttet.
Gangene på skolen er ganske kjedelige, det eneste som er interessant er bildene på veggene. Alle er egentlig rare, men det er et bilde ingen liker. Bilder er egentlig ganske lik alle de andre, det handler om det samme og ser noen lunde lik ut. Men det er ingen som liker det. Det er for unormalt. Har de kanskje tenkt på hva bildet tenker? Kanskje det ikke er unormalt, og bare litt spesiell, men folk ser ikke det. De legger bare merke til det som ikke er normalt med det.
Robert og Bob står langs veggen utenfor gym bygget. Jeg prøver å ikke bli lagt merke til da jeg går forbi. Det går over fort, i morgen skjer det, ingen mer mobbing da. Bob legger merke til meg og vinker meg bort. Jeg ignorerer han. Han vil bare gjøre narr av det lyse håret mitt, de spisse ørene eller den store nesa mi. Jeg er lei. Hvorfor blir jeg mobba da? Han heter jo søren meg Bob. Hvorfor blir han populær og jeg mobba? Jeg er den smarteste i trinnet mitt, men ingen bryr seg og det. De kan bare se en ting, og det er faktumet at jeg er unormal. Mer unormal enn alle andre. Bob vekker meg fra min lille fantasi verden da han skriker til meg «Ta imot!» En krøllet papir lapp treffer meg i ryggen. Jeg snur meg og plukker den opp. Det er et bilde av Voldemort. Med nese. Jeg er sint, lei meg og forvirret alt samtidig. Jeg krøller den sammen igjen og putter den i lommen.
Jeg kan kjenne pulsen min under huden. Under tre lag med hud. Blodet strømmer rundt i kroppen. Ut til finger tuppene og ned til tærne. Jeg blir ofte kalt på de spisse ørene mine når jeg har gym og jeg kan føle blodet strømme i hele fjeset mitt. Jeg har bare 1 sett igjen nå før jeg er ferdig å trene. Alle de andre er allerede ferdig. Jeg er den siste igjen. Jeg kunne høre Bob og Robert fnise av meg der de gikk mot garderoben. Jeg har aldri vært særlig god i gym, men jeg vet det at man har aldri trent hardt nok, visst man ikke har følt blodet strømme under huden. Under tre lag med hud.
Da jeg var ferdig med skolen gikk jeg hjem, jeg kunne kjenne at sekken ble lettere jo lengre vekk jeg gikk. Jeg gledet meg til å se Mamma. Hun er alltid så snill. Jeg blir vekket av et sterkt lys. Det er det runde store lyset på rommet mitt. Jeg måtte nok ha sovnet da jeg kom hjem. Klokken er halv åtte og jeg må snart på skolen. Mamma lager mat pakke til meg. Hun legger alltid små lapper med beskjeder som «Jeg elsker deg, mitt lille dovendyr» Jeg hadde ikke så mye imot det men folk som Bob og Robert gjorde selvfølgelig narr av meg for det. I mens Mamma snudde seg for å smøre på enda en skive, tok en kniv fra kniv skaftet i lommen, for i dag var det dagen. Ingen skal få lov til å gjøre narr av meg igjen.
Det var bare meg og Mamma. Pappa, han tok livet av seg selv. Jeg fikk aldri møte han, men Mamma sier jeg ligner mye på han på mange måter. Kanskje jeg er ganske lik han. Vi får vel se, for det er bare 3 lag med hud. Pappa var en kjekk og snill mann sa Mamma, så hva skjedde?
Bob og Robert sto ved vaktmester døren. Jeg kunne høre at de snakte om det unormale bildet på veggen. De prøvde ikke engang å skjule det. Idet jeg hadde gått rundt hjørnet stoppet jeg. Jeg fisket opp det krøllete arket fra lommen. Jeg så rundt meg, ingen var i nærheten, bare noen jenter i enden av gangen. Jeg gikk inn på gutte toalettet. Jeg var ikke redd, det skulle gå over fort. For Mamma hadde kuttet seg selv, ja for hun fortalte meg alt. Jeg visste at det var ikke bare jeg som hadde det vondt. Mamma og. Jeg tok kniven ut av lomma. Kniven og ganske liten, men den skulle nok holde. Jeg gikk bort til den ensomme vasken i midten av rommet. Jeg så meg selv i speilet. Jeg la kniven inntil nesa. Kniven gikk lett inn i nesen. Gjennom tre lag med hud. Blodet rant. Jeg nådde beinet raskt, men det gjorde ikke vondt. Jeg var klar. Disse tre lagene med hud ble bare kuttet vekk. Jeg hadde aldri sett så mye blod før. Jeg trodde jeg komt til å besvime, men jeg hadde kommet så langt, kunne ikke stoppe nå, jeg rettet den blodige skarpe kniven mot det ene øret, bare tre lag med hud.. Jeg begynte å skjære igjen. Det var ikke vanskelig. Toppen av øret var vekke. Voldemort ja, men ikke nå. Blodet strømte ut, jeg kunne kjenne svimmelheten komme. Jeg rettet kniven mot det siste øret. Jeg hadde fått fatt på det nå. Det gikk raskt. Jeg prøvde å skylle vekk blodet, men det bare fortsatte å komme. Jeg var svimmel. Døren åpnet seg og jeg falt om. Den blodige kniven falt på gulvet. Jeg kunne høre spetakkel, men ikke lenge tok det, før jeg sovnet stille inn.