Per trasket hjemover fra skolen. Han var rasende. Dårlig karakter enda han hadde jobba med fortellinga i ei uke. «Mangel på kreativitet», sa læreren. «Mangler overraskende slutt», sa læreren. Men nå hadde Per bestemt seg. Læreren skulle få oppdage at Per kunne være oppfinnsom…
Det fortjente han. Den sure gamle læreren som manglet hår øverst på hodet, men som var desto mer glad i barten sin. Den barberte han aldri. Han hadde ikke noe annet å være glad i, i hvert fall ikke elevene. Han ga aldri toppkarakter, og det visste Per. Men han syntes han fortjente bedre. Hele klassen hatet læreren, og nå var det Pers tur til å ta affære. Morderiske tanker spredte seg i hodet på Per…
De neste dagene på skolen gikk med til å studere læreren. Sette seg inn i alle rutinene hans, og få vite hvor han oppholdt seg til en hver tid i pausene. Dette gjorde jobben hans mye enklere. Det måtte skje i langfri. Da gikk læreren hver dag inn på møterommet for å spise den ferdigpakkede matpakka si. Tre brødskiver med salami, og en ekstra med roastbiff på fredager. Planen var enkel; å komme seg inn der og drepe han uten å bli oppdaget. Enkelte komplikasjoner var det jo. Som det faktum at møterommet var åpent for alle lærerne. Folk kunne komme og gå som de ville, og dette var helt umulig å forutse. I tillegg var det ikke sikkert læreren var der heller, fordi han hadde glemt maten sin eller ikke var der den dagen. Han måtte virkelig tenke på dette. Han måtte bruke oppfinnsomheten sin.
Det var en heis på skolen, og lærerrommet var i andre etasje. Derfor kunne han slå til når læreren var i heisen. Inne i heisen var det en nødluke i taket. Per klatret gjennom den. Han kunne lage en slags ståltrådmekanisme som falt ned og strammet seg når heisen gikk oppover. Han kunne klare å utløse den når læreren var i heisen. Faren var mekaniker så han visste hvordan han skulle gjøre det. Problemet var bare at han ikke kunne vite når læreren var der. Han måtte tenke litt til.
Dagene gikk og Per strevde med forberedelsene. Så kom dagen da de skulle på konsert etter lunsj. Denne dagen var valgt med omhu. Etter lunsj var det ingen som ville være på skolen og sjansene var da store for at ingen ville merke den hodeløse kroppen i heisen før dagen etter.
Langfri kom, og Per klatret inn i heisen. På forhånd hadde han laget et lite hull i luka som han kunne se gjennom. Mange kom og gikk, men læreren hans dukket ikke opp. Det gikk et kvarter, så en halv time. Ingen kom. Kunne han ha gått trappen i dag? Han bestemte seg for å vente litt til. Han begynte å bli nervøs nå. Hva hvis han ikke kom. Da måtte han gi opp hele planen. Og var det egentlig en så god plan tross alt? Han fikk kalde føtter og begynte å tenke på hvor lurt det var å drepe læreren sin. Og hva hvis han nå gjorde det, og noen oppdaget han idet han hoppet ut av heisen?
Han fikk imidlertid ikke mer tid til å tenke over det, for nå gikk dørene opp. Og der sto læreren. Han bestemte seg for å gjøre det. Han skulle drepe læreren sin. Han kjente en befriende følelse idet han dro i utløseren og hørte en høy skjærende lyd. Han så ned og frydet seg over at han hadde blitt kvitt problemet en gang for alle. Heisen gikk ned.
Per hoppet ut av heisen og fortet seg å trykke på lukk heisen-knappen. Så spurtet han ut i fellesarealet og slo seg sammen med de andre. Læreren gjorde opprop og de begynte å gå vekk fra skolen. Vekk fra bevisene. Ståltråden hadde han i en pose i skolesekken. Halvveis på vei smilte han når han skjønte at han hadde klart det.