Bølgene
Mitt navn er Cassie. Ikke Cassie for Cassandra. Ikke Cassie for Cassidy. Cassie for Cassiopeia, stjernebildet. Den vakre, men forfengelige dronningen som satt lenket til tronen sin. Plassert der av Poseidon som straff for alt skrytet sitt. På gresk betyr navnet «Hun som utmerker seg med ord». Foreldrene mine visste null og niks om den myten, de syntes bare det var et pent navn.
Selv når det fantes folk rundt meg som kunne kalle meg noe, var det ingen som brukte navnet Cassiopeia. Bare faren min, og bare når han ertet meg. Det var til å bli gal av. Jeg syntes ikke han var det minste morsom, og det fikk meg til å hate navnet mitt. «Jeg heter Cassie!» Pleide jeg å hyle til ham. «Bare Cassie!». Nå skulle jeg gitt hva som helst for å høre ham si det bare en gang til.
Den første bølgen romvesenene sendte ut, tok livet av en halv million mennesker. Den andre bølgen gjorde dette tallet til skamme. I tilfelle du ikke vet det, lever vi på en rastløs planet. Kontinentene ligger på digre steinskiver, kalt tektoniske plater, og disse platene flyter på et hav av smeltet lava. De skraper og gnir seg og skubber seg mot hverandre konstant og skaper et enormt trykk. Over tid bygger trykket seg stadig sterkere, helt til platen glipper og utløser store mengder energi i form av jordskjelv. Hvis et av disse skjelvene skjer langs en av forkastningene som omgir alle kontinenter, skaper sjokkbølgen en superbølge som kalles en tsunami.
Over førti prosent av verdens befolkning lever mindre enn hundre kilometer fra en kyststripe. Det er tre milliarder mennesker. Alt romvenene trengte å gjøre, var å få det til å regne, ta en metallstang dobbelt så stor som Empire State Building og tre ganger så tung. Få den over en av disse forkastningene. Slipp den fra den øvre delen av atmosfæren. Man trenger ingen drivkraft, bare la den falle. Takket være tyngdekraften beveger den seg i snaut tjue kilometer i sekundet før den treffer bakken. Den treffer overflaten med en kraft som er en milliard ganger større enn bomben som ble sluppet over Hiroshima.
Ha det, New York. Ha det, Sydney. Ha det, California, Washington, Oregon, Alaska. Ha det Østkysten, Japan, Hong Kong, London, Roma og Rio. Hyggelig å treffe dere. Håper dere har hygget dere her!
Og når det gjaldt den tredje bølgen, var det et spørsmål romvesenene stilte seg selv; Hvordan kvitter man seg med nesten fire milliarder mennesker? Med fugler.
Hvor mange fugler er det i verden? Vil du gjette? En million? En milliard? Niks, tre hundre milliarder. Det var omtrent syttifem fugler for hver mann og kvinne og hvert barn som fortsatt var i live etter de to første bølgene.
Det finnes tusenvis av fugler på hvert kontinent, og fugler har ingen begreper når det kommer til landegrenser. Dessuten skiter de en masse. De skiter fem-seks ganger daglig. Det er over en billion små prosjektiler som regner over jorden hver eneste dag.
Pappa trodde de måtte ha tatt noe i likhet med Ebola-viruset og gjort noen endringer på det. Ebola kan ikke spre seg gjennom luften, men hvis man endrer på et eneste protein, kan man gjøre det flygedyktig.
Viruset setter seg i lungene. Man får en stygg hoste. Feber. Hode begynner å verke, verke ille. Man begynner å spytte ut små dråper med virusinfisert blod. Bakteriene trenger seg inn i leveren, i nyrene, i hjernen. Til slutt er man proppet full med millioner av dem. Man er blitt en virusbombe. Og når man eksploderer, peprer man alle rundt seg med viruset. De kaller det ut-blødning, lik rotter som flykter fra et synkende skip, skyter viruset ut av alle åpninger. Det er mange navn på dette. Den røde døden, den røde tsunamien, den tredje døden osv.
Min familie var en av de heldige, mamma var den eneste som ble tatt av den røde døden. Pappa, Sammy og jeg var naturlig immune mot viruset, ulikt mange andre.
Det hjalp ikke stort da. Sammy ble kjørt avgårde sammen med de andre barna på leiren vi dro til like etter mammas død. Selv om jeg bare er seksten, ble jeg ikke sett på som et barn. Pappa prøvde alt han kunne, for å få meg med på den bussen som kjøre til en militærbase noen mil unna. Soldatene sa at de ville komme tilbake for å hente resten av oss, men det trengte de ikke. De samlet alle inne i en av brakkene, og så drepte de alle sammen, inkludert pappa. Jeg var uheldig nok til å ha vært ute i skogen, for å hente Crisco, en rar fyr jeg møtte der. Jeg har ingen anelse om hvor han er nå, eller om han er i live.
Etter den dagen visste jeg at den fjerde bølgen hadde begynt. Romvesenene hadde kommet ned på overflaten, og innvandret menneskelige kropper. De lot som om de var mennesker,
og når ingen mistenkte noe, drepte de alle som var i nærheten. Etter den dagen levde jeg etter en veldig viktig regel; Ikke stol på noen.
Jeg var alene, mamma og pappa var døde. Romvesenene gikk rundt og overtok kroppene til mennesker, og Sammy var på en militærbase. Sammy! Jeg kunne ikke la han være alene på en base der de fleste av soldatene var invadert av romvesener, så jeg la av sted, pakket sekken min og tok med Sammys teddybjørn. Sekken ble tung, med vann og telt og mat og andre ting i, men jeg måtte ha det med meg, ellers ville jeg ikke overleve.
Etter tre dager på veien har jeg funnet ut at biler er flokkdyr. De jakter i grupper. De dør i klynger. Klaser av knuste biler, lange køer. De glinser i det fjerne, glinser som juveler. Og plutselig tar køene slutt. Veien er tom i kilometer etter kilometer. Det er bare meg og elva av asfalt som skjærer gjennom skogholt med halvnakne trær hvor det visnede løvet klamrer seg desperat til de mørke grenene.
Det var de tomme strekningene som var de verste. Biler bydde på dekning, og ikke minst ly. Jeg sov i uskadde biler, hvis man kunne kalle det søvn. Luften var tett og ufrisk, jeg fikk ikke rullet ned vinduene, og å la døren stå åpen kom ikke på tale. Sulten som gnager. Og de nattlige tankene. Alene, alene, alene.
Det slo aldri feil; i det samme jeg begynte å duppe av, så jeg for meg at alle de fire dørene ble revet opp, og et utall hender strakte seg etter meg. Hender knytter til armer, og armer knyttet til hva det nå kan være. Og så setter jeg meg opp, fomler med geværet jeg fant i leieren, ser meg rundt til alle kanter og føler meg fanget, og mer enn litt blindet bak de duggete rutene.
Det gryr av dag. Jeg venter til morgentåken er svidd bort, så drikker jeg en slurk vann, pusser tennene, dobbeltsjekker våpnene mine, ser gjennom utstyret i sekken og legger avgårde langs veien igjen. Ser opp, ser ned, ser meg omkring. Stanser ikke ved avkjørslene, av mange grunner.
Vet du hvordan man kan merke at man nærmer seg en by? Lukten. Man kan lukte en by på mange kilometers avstand. Det lukter røyk. Det lukter åpen kloakk. Det lukter død.
I byen er det vanskelig å gå to skritt uten å snuble i et lik. Det er rare greier, mennesker dør også i klynger.
Jeg kjenner lukten fra Cincinnati omtrent halvannen kilometer før jeg ser avkjørselsskiltet. En tykk røyksøyle stiger dovent mot den skyfrie himmelen. Cincinnati brenner. Det overrasker meg ikke. Etter den tredje bølgen var branner det nest mest vanlige å se i byer, etter likene. Et enslig lyn kunne brenne ned ti kvartaler, for det var ingen der til å slukke brannene.
Jeg får vann i øynene. Stanken fra Cincinnati får meg til å brekke meg. Jeg stanser lenge nok til å knytte en fille over munnen og nesen, så øker jeg farten. Jeg tar geværet av skulderen og bærer det mens jeg går. Jeg har en guffen følelse når det gjelder Cincinnati. Den gamle stemmen i hodet mitt er våken. Skynd deg, Cassie. Skynd deg. Og så, et sted mellom avkjørsel sytten og atten finner jeg likene.
Det er tre av dem. De ligger ikke i en klynge, som i byene, men et stykke fra hverandre i midtrabatten. Den første er en eldre mann, omtrent på pappas alder, tenker jeg. Kledd i blå jeans og en jakke med Cincinnati Bengals-emblem på ryggen. Han ligger på magen, med armene utstrakt. Han ble skutt i bakhodet. Den andre, som ligger omtrent tre meter unna, er en ung kvinne, litt eldre enn meg. Hun er kledd i en manns pysjamasbukse og en Victoria`s Secret t-skjorte. Hun har en lilla stripe i det kortklipte håret. En ring formet som en hodeskalle på venstre pekefinger. Svart neglelakk, delvis avskallet. Og et kulehull i bakhodet. Noen få meter lengre bort ligger den tredje. En gutt, kanskje elleve eller tolv år gammel. Splitter nye hvite basketballsko. Svart treningsjakke. Det er derimot vanskelig å si hvordan ansiktet hans har sett ut ut.
Jeg går bort fra gutten og tilbake til jenta. Kneler i det høye gresset rett ved siden av henne. Tar på den bleke halsen hennes. Fortsatt varm.
Å nei. Nei, nei, nei!
Jeg løper tilbake til den første fyren. Kneler. Berører håndflaten på den utstrakte hånden hans. Ser bort på det blodige hullet mellom ørene hans. Glinsende, og fortsatt vått.
Jeg stivner til. Bak meg, veien. Foran meg, mer vei. Til høyre, trær. Til venstre, mer trær. Klynger av biler i sørgående fil, de nærmeste er cirka tretti meter unna. Noe sier meg at jeg burde se opp, rett opp. På den blendende og høstlige blå himmelen ser jeg en mattgrå flekk, den står helt stille. En drone.
Hallo, Cassie! Mitt navn er Mr. Drone. Hyggelig å møte deg!
Jeg reiser meg, og idet jeg reiser meg er det noe varmt som slår inn i kneet mitt. Et varmt trykk like over kneet som får meg til å miste balansen og dette bakover på rumpa. Hvis jeg hadde sittet der i et millisekund til, ville jeg og Mr. Cincinnati Bengals hatt tilsvarende hul i bakhodet.
Jeg hørte ikke skuddet. Den kjølige vinden i gresset og min egen varme pust under filla, var alt jeg hørte før kulen traff. Lyddemper. Det virker logisk selvfølgelig bruker de lyddempere.
Det er noe som overtar når man er i livsfare. Den fremre delen av hjernen gir slipp og overlater kontrollen til den eldste delen av hjernen. Den delen av hjernen som overvåker hjerteslagene, pusten og blunkingen. Den delen naturen konstruerte for å holde skrotten din i live. Den delen som strekker ut tiden som et gigantisk stykke toffee, og får et sekund til å virke som en time, og et minutt lengre enn en sommerkveld.
Jeg bykser fremover etter geværet, jeg slapp det da jeg ble skutt, og idet jeg bykser fremover eksploderer, bakken foran meg, og sender en skur av gress og jord og grus over meg. Ok, glem geværet.
Jeg drar pistolen pappa ga meg, opp fra bukselinningen og tar meg bort til den nærmeste bilen ved hjelp av en slags løpende hopping, eller hoppende løping. Jeg kjenner ingen smerte å snakke om, men jeg har en følelse av at den vil komme og hilse grundig litt senere. Selv om jeg ikke føler noen smerte, kan jeg føle at blodet siver ut av jeansen min idet jeg når bort til bilen. Bakruten på bilen går i knas når jeg stuper ned. Jeg aker meg på ryggen til jeg ligger helt under bilen. Jeg er ingen stor jente på noen måte, men det er trangt, ingen plass til å rulle rundt, ingen plass til å gjøre av meg hvis han dukker opp på venstre side. Jeg sitter i saksa.
Minuttene går, jeg ligger på ryggen og blør ut på den kalde asfalten. Ruller på hodet til høyre, til venstre, og løfter på det en eller to centimeter for å se forbi føttene mine mot bakenden av bilen. Hvor faen er han? Hvorfor tar det så lang tid? Så går det opp for meg. Han bruker en kraftig snikskytterrifle. Sånn måtte det være. Det betyr at han kan ha vært tett innpå en kilometer unna da han skjøt meg, og det betyr også at jeg har mer tid enn jeg trodde først.
Jeg skjelver ukontrollert. Jeg svetter, men er samtidig iskald. Du er i ferd med å få sjokk. Tenk, Cassie. Tenk.
Tenk. Det er det vi er lagd for. Det var det som fikk oss hit. Det er grunnen til at jeg har denne bilen å gjemme meg under. Vi er mennesker, og mennesker tenker. De legger planer. De drømmer, og så gjør de drømmene til virkelighet. Gjør det til virkelighet, Cassie.
Hvis han ikke legger seg ned, vil han ikke få tak i meg. Og når han legger seg ned, når han strekker seg inn for å gripe meg om ankelen og dra meg ut… Nei. Han er for dum til det. Han kommer til å regne med at du er bevæpnet. Han vil ikke ta sjansen på det. Ikke at romvener bryr seg om de lever eller dør. Eller gjør de det? Kjenner romvesener frykt? De elsker ikke akkurat livet, jeg har sett nok bevis for det. Men elsker de sine egne liv mer enn de elske å ta livet av andre?
Tiden sleper seg av sted. Et minutt føles lengre enn en årstid. Hvorfor bruker han så fordømt lang tid?
Det er en enten/eller-verden nå. Enten kommer han for å fullføre jobben, eller så gjør han det ikke. Men han er vel nødt til å fullføre jobben, eller? Er ikke det selve grunnen til at han er her? ER ikke det hele jævla poenget?
Enten/eller: Enten løper jeg, eller blir liggende under denne bilen og blør i hjel. Hvis jeg tar sjansen på å flykte, vil jeg være en levende blink. Jeg vil ikke komme mer enn en meter en gang. Hvis jeg blir her, kommer resultatet til å bli det samme, bare mer smertefullt, mer skremmende, og mye, mye langsommere.
Svarte stjerner dukker opp og danser foran øynene mine. Jeg får ikke nok luft i lungene. Jeg løfter venstre hånd og river filla bort fra ansiktet. Filla.
Cassie, du er en idiot!
Jeg legger pistolen ned ved siden av meg. Det er det vanskeligste, å gi slipp på pistolen. Jeg løfter benet og stikker filla under det. Jeg stirrer opp på det skitne understellet på bilen mens jeg drar de to endene sammen, strammer så hardt jeg kan og fomler med knuten. Jeg strekker hånden ned og utforsker såret med fingertuppene. Det blør fortsatt, men bare en tynn stråle nå, sammenlignet med den boblende elva det var før jeg forbandt såret.
Jeg tar opp pistolen. Det var bedre. Synet mitt klarner litt, og jeg føler meg ikke like kald. Jeg flytter meg noen centimeter til venstre, jeg liker ikke å ligge i mitt eget blod.
Hvor er han? Han har hatt mer enn nok tid til å gjøre seg ferdig. Hvis han ikke allerede er ferdig. Det får meg til å stivne til, i noen sekunder glemmer jeg helt å puste.
Han kommer ikke. Han kommer ikke fordi han ikke trenger å komme. Han vet at du ikke tør å komme ut, og hvis du ikke kommer ut og legger på sprang, vil du ikke klare deg. Han vet at du vil sulte eller blø i hjel, eller dø av dehydrering. Han vet det du vet: løp=død. Bli=død. Det er på tide for ham å ta for seg den neste.
Hvis jeg ikke er den siste.
Gi deg, Cassie! Fra sju milliarder til en på fem måneder? Du er ikke den siste, og selv om du er det siste mennesket på jorden- særlig om du er det- kan du ikke la det ende på denne måten. Fanget under en fordømt bil og blø til alt blodet er borte.ER det slik menneskeheten skal vinke farvel?
Ikke faen.