Den eneste løsningen
Rett framfor meg, reflektere det ei svak jente. Ei jente som ikke tåler det hun ser. Ei jente som bare ønsker slutt på alt dette. Slutt på tankene. Slutt på å kunne se den motbydelige kroppen hennes som hun aldri vil akseptere. En slutt som aldri vil skade meg lengre. Slutt hvor jeg ikke føler ensomheten. Kvalmen. Lidelsen.
Ingen vet hva som foregår med meg. Smerten jeg går i gjennom. Jeg er bare ei svak jente som føler seg lukket, stengt, og lei. Det er like før jeg knekker sammen. Før jeg kommer til å drukne i tankene mine. Drukne i meg selv. Jeg klarer ikke mer. Er det ikke bare å skrike og fortelle alt til noen andre? Nei, det går ikke. Det er ikke meg. Jeg er alene. Jeg er isolert i en smal, trang boks hvor alt det negative kommer tilbake til meg for å ta hevn. Er det også noe galt med den indre meg? Er jeg et uønsket menneske? Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Synet mitt har endret. Synet på livet. Synet på verden. Synet på meg selv. Et mørkt teppe har lagt seg over meg. Jeg mister lysten. For hver dag som går forsvinner en bit av meg til et sted hvor jeg aldri kan finne. Den biten vil bli glemt. Biten av livet som dør.
Det er bare så vanskelig. Kravet er for høy. Jeg setter på et falskt ansikt til verden, men gråter egentlig til søvn i mitt eget tomme rom. Jeg lurer meg selv. Jeg vil bare gi opp. Jeg er desperat og ensom. Jeg er den eneste som ikke klarer det. Så hvorfor skal jeg tro at jeg klarer det senere? Jeg mister lysten. Matlysten. Lysten med å prate med andre. Lysten til å leve. Jeg ser opp. Jeg ser på støvet. Støvet som svever rundt i et tomt og ensomt rom. Hvor fredfullt føles ikke det. Det er bare ingenting. Ikke noe tanker om den tykke kroppen jeg lever i, ingen følelser, ingen press, ingen lyd. Ingen tårer. Bare ingenting. Øynene fylles med svake, vonde tårer som renner nedover de urene kinnene mine. Hvorfor må alt være vanskelig for meg? Hvorfor er jeg den jenta i samfunnet som ikke har noen? Ei jente som alle ser på som et problem. Var jeg egentlig født med glede? Er det noen i det hele tatt som virkelig elsker meg for den jeg er? Nei! Oksygenet jeg puster blir tyngre og tyngre. Ensomheten øker. Jeg vil bare få slutt på det.
Jeg er alene. Alene mot verden. Jeg blir dømt. Dømt av noen jeg ikke engang tror på. Dømt av mennesker jeg møter. Dømt av meg selv. Alt føles mørkt ut. Tårene faller ned. Jeg biter i leppene, det kan ikke komme noe lyd. Jeg kan ikke vekke de andre. Jeg vil ikke avsløre. En stor klump begynner å bli større, og blir lagt i magen. Halsen begynner å hovnes til jeg ikke får puste mer. Jeg klarer det bare ikke. Livet er urettferdig, og nå har jeg fått opplevd det. Det mørke teppet har lagt seg over meg. Jeg ser ingen glede. Jeg mister lysten.
Jeg ser meg rundt. Synet er blitt endret. Det tomme rommet er ikke som før. Det er kaldt. Det ødelegger meg. Det ønsker hevn. Jeg lukker opp skapet, og ser ting jeg aldri har lagt merke før. Jeg leter. Jeg leter etter det jeg burde ha lett før. Jeg leter. Jeg finner endelig noe som kan hjelpe meg med plagen jeg har båret i årevis.
Bare et svelg så vil plagen gå vekk. Ingen tanker, ingen tunge klumper. Ingen vonde tårer. Ikke noe mer smerte. Hver celle som er bundet fast for at jeg skal leve, går i oppløst. Denne gangen tenker jeg bare på meg selv, og ikke hva andre vil synes. For nå vil jeg ikke være alene. Jeg blir endelig sammen med andre. Ensomheten vil forsvinne. All smerte vil dra vekk. Jeg blir som støvet i det ensomme og tomme rommet.
Etter så mange år vil jeg etterlate kroppen min og fortelle hvordan jeg egentlig hadde det. Ord som ble holdt igjen. Arr som måtte skjules. Tanker som spredte rundt i kroppen til jeg ikke klarte mer. Jeg er bare ei svak jente som ikke tåler det hun ser. Ei jente som bare ønsker slutt på alt dette. Slutt på tankene. Slutt på å kunne se den motbydelige kroppen hennes som hun aldri vil akseptere. En slutt som aldri vil skade meg lengre. Slutt hvor jeg ikke føler ensomheten. Kvalmen. Lidelsen.