Slaget ved Winwead, år 655
-Vææææ, skrek en soldat idet han kastet spydet mot fiendens hær. Soldat Edwin sto foran kong Pendas av Mercia. Det begynte å bli mørkt og det eneste Edwin så var skyggen av den store kraftige kongen hans. I hånden hadde kongen et lite skrin. Edwin visste godt hva som lå i det skrinet. Han visste godt hvor viktig det var at han kom seg til den andre siden av motstanderens hær og leverte skrinet til en annen hær som skulle hjelpe de i denne krigen. Skrinet inneholdt en uvurderlig skatt som ikke kunne mistes. –Her soldat Edwin! Beskytt skrinet med ditt liv. Hva enn du gjør…. Ikke la noen andre få skrinet. Lykke til! nesten skrek kong Pendas og strakte armen med skrinet til Edwin. Skrinet veide mer enn han trodde, men det kunne han ikke tenke på nå. Nå måtte han løpe. Fort. Veldig fort. Han løp litt unna så han så vidt så slagmarken der soldater gikk til angrep på hverandre. Edwin gikk bare med de vanlige klærne så han ikke skulle vekke oppmerksomhet og antrekket var betydelig (mye) lettere enn den glinsende rustningen, men han ble fort sliten. Veldig sliten. Han visste at han ikke kom til å klare å løpe så fort hele veien. Det var da Edwin fikk øye på soldaten. Soldaten fra den andre hæren. Han kom løpende med et sverd i hånden. Edwin måtte tenke raskt. Han måtte gjøre noe. Han fortet seg å grave et lite hull i jorda. Han så opp for å passe på at soldaten ikke så hva han gjorde. Soldaten var fortsatt langt unna, men han hadde kommet nærmere. Han tok frem dagboken og blyanten han alltid hadde i lomma på klærne. Han skrev fort ned på den første tomme siden hvor han hadde gjemt skatten. Nå måtte han bare komme seg frem til Pendas. Han løp tilbake der han kom fra, mot Pendas, mot soldaten som kom i stor fart mot han. Han la lappen i lomma. Han begynte å nærme seg soldaten. Han fortet seg å løpe på den ene siden av han som fikk soldaten til å skli. Jeg klarte det, jeg klarte det tenkte Edwin idet han hadde kommet seg langt foran soldaten. Akkurat da han trodde han hadde klart det, kjente han noe som traff ryggen. Ikke bare traff det ryggen. Det gikk gjennom ryggen. Han så ned og fikk øye på tuppen av sverdet.
England
2017
Sara og Jonas sto i bakhagen til Sara. De gravde et hull for å begrave den døde skapningen. –Fort deg, sa Sara og hoppet opp og ned. Det var sommer, men det var kaldt som på høsten. Skyene hadde lagt seg over byen som et teppe. Jonas slo spaden ned i hullet som allerede hadde blitt litt stort. Han slo spaden ned i hullet med all sin kraft. En klingelyd, som når metall treffer metall kom opp fra hullet. Begge så ned i hullet. Sola tittet frem fra en sky og lyste ned på dem. Det var noe der nede. Noe som skinte. Sara la fra seg den døde fuglen. Hun la seg ned på magen og strakk hendene ned mot den lysende gjenstanden. –Det er mer, sa hun og snudde seg mot Jonas. Sara prøvde å grave rundt gjenstanden. Den var av metall og tre. Sara gravde og gravde, men kom nesten ikke lengere. Sara reiste seg opp, børstet av seg jord og tok spaden. – Skal jeg gjøre det? spurte Jonas og så på Sara. - Nei da, jeg gjør det, svarte Sara og begynte å grave rundt. Nå gikk det mye bedre. Jonas la seg ned på magen og tok tak i gjenstanden. Den var hard. Sara hadde nå gravd så mye at Jonas bare kunne dra de opp. Jonas tok tak i et håndtak på siden, som også var av metall. Han dro og dro, men gjenstanden var som limt fast. – La meg prøve, sa Sara og la seg ned på magen. Hun tok tak i det samme håndtaket som Jonas. Så dro hun så hardt hun kunne. Plutselig gikk det. Gjenstanden løsnet. Sara tok opp gjenstanden og nå så de hva det var. De så på hverandre. Så på gjenstanden. Hva gjordet noe sånt her? Her i hagen til Sara. Det var en kiste eller et skrin. Et lite skrin med metallhåndtak på hver side og en liten lås midt på forsiden. Sara holdt skrinet med en hånd i hvert handtak. – Hva er dette? spurte Sara og snudde litt på det. Jonas så ut til å være veldig nysgjerrig. Han var egentlig det hele tiden. – Hvordan skal jeg vite det da? spurte Sara Jonas uten å fjerne blikket fra skrinet. – Skal vi åpne det? spurte Jonas og så på Sara. - Selvfølgelig skal vi åpne den! Hva skulle vi ellers gjort? Gravd den ned igjen? sa Sara med en høy stemme mens hun satt skrinet ned. De satt seg begge to ned. Skrinet sto foran de på plenen. – Tror du det er låst? spurte Jonas med en rolig stemme. – Jeg sjekker, svarte Sara og åpnet lokket. Det var ikke låst. Det var åpent. Det knirket og lokket var tungt. De lente seg fremover for å se nedi. BANGGGG!!! Begge to skvatt og hoppet bakover. Lokket hadde falt ned og det som var inni var igjen dekket av tre. Sara åpnet lokket for andre gang. Denne gangen holdt hun det oppe. De lente seg igjen fremover. Inni var det masse støv. Men det var en annen ting også. En ganske stor ting. Den var brun. Det var noen bokstaver på. Ganske mange, men støvet gjorde det umulig så tyde de. Jonas tok opp gjenstanden. Den var myk. Han blåste av støvet uten og egentlig se hvilke vei. Alt støvet havnet i ansiktet til Sara. Hun hostet. – Følg med litt da! sa hun med en opphisset stemme. Hun begynte å blunke for å få ut støvet fra øynene. – Sorry, svarte Jonas og senket gjenstanden. Han så ned på den. Sara så på øynene hans at han ble ganske skuffet da han så hva det var. – Hva er det!? spurte Sara og tok den ut fra hendene til Jonas. – En bok, svarte Jonas før Sara i det hele tatt rakk å se på den. Sara ble også skuffet. Hun la boka tilbake i skrinet. Skrinet løp hun inn med og la på rommet under senga. Så gikk de tilbake til den døde fuglen Sara hadde funnet på vei hjem fra skolen.
Sara dro dynen helt opp til halsen. Hun rullet seg ut på kanten av senga og strakte hendene under senga og dro frem skrinet. Hun åpnet det. Knirkelyden hadde ikke sluttet, men hun brydde seg ikke. Hun så på første siden hvor bokstavene hadde nå hadde blitt tydelige. Hun leste det for seg selv. - Min dagbok, leste hun lavt. Bokstavene var formet inn i læret. De var skrevet med en fin gammel skrift. Sara åpnet boka på en av de første sidene siden. Papiret var tynt. Nesten gjennomsiktig. Hun leste fra toppen av siden.
– 14 november 655, hvisket hun så lavt hun kunne. Kunne dette virkelig være en dagbok fra år 655. Det kunne jo ikke det. Eller kunne det? Hvis det faktisk var det kunne dette være stort. Hun leste resten av siden.
I dag var jeg og mannen min Edwin på markedet. Jeg fikk kjøpt meg en ny kjole og en ny hatt. Det var tydelig at det var noe Edwin tenkte på. Han virket litt redd eller nervøs. Jeg spurte han flere ganger, men han svarte bare - Nei da, og smilte falskt. Vi spiste deilig middag. Jeg spurte han på nytt hva det var da vi skulle legge oss. Han sukket og fortalte meg alt. At Edwin var soldat viste jeg, men at han var en av Pendas favoritter visste jeg ikke. Han fortalte om et slag som skulle skje rett utenfor byen og ikke bare skulle han kjempe i slaget, men han hadde fått i oppdrag å overføre et skrin med en uvurderlig skatt til en hær som skulle hjelpe de. Problemet var bare at da måtte han komme seg rundt motstanderens hær og dette var veldig farlig. Han fortalte at dette kanskje var siste gang vi møttes. Bagge to begynte å grine. Vi gråt lenge. Veldig lenge før vi omsider la os tett sammen og sovnet.
Sara la boka ned. Hun bladde fort gjennom hele boka for å se at det var skrevet noe på alle sidene. Det var det. Sara ble nysgjerrig. Det var som å lese en krim bok. Hva skjer med Edwin? Klarer han seg? Kommer han hjem til kona si? Sara måtte bare lese neste side. Hun åpnet boka men akkurat idet hun skulle starte å lese hørte hun skritt i trappa. Hun fortet seg å legge boka ned i skrinet og skyve den under senga. Hun ville ikke at foreldrene skulle finne den. Hun visste ikke hva de kom til å gjøre. Hun rullet inn mot veggen og latet som hun sov. Veggen var tynn og hun kunne høre hva leieboeren som bodde rett ved siden av gjorde. Akkurat nå snakket han i telefonen. Han var veldig hyggelig og nesten alltid glad. Moren kom inn og skrudde av lyset. Hun dro ned gardinen, som Sara hadde glemt og lukket døra etter seg.
Sara våknet av et høyt smell. En skygge sto i døråpningen. Plutselig gikk lyset på og fjeset ble opplyst. Det var faren som hadde laget det høye smellet da han slo på lysbryteren. – Kom igjen! Stå opp, sa han litt høyt. Sara gjorde seg klar til å dra på skolen. Like før hun skulle gå løp hun og hentet boka som lå i skrinet under senga omringet av støv. Hun løp ut og møtte Jonas utenfor, som avtalt. – Jonas!! Den boka er ganske mye mer spennende enn du tror! Sa Sara andpusten mens hun støttet seg på knærne. – Hæ? Den kjedelige boka, spurte Jonas og så rart på Sara. – Det er ikke bare en bok. Det er en dagbok fra år 655 og det står noe om et stort slag i den. Mannen til hun som skriver den er soldat, sa Sara mens de sakte begynte å gå. – Hvordan går det med han da? Spurte Jonas og så opp fra bakken. – Jeg rakk ikke lese det, men jeg tok med boka så vi kan lese i friminuttet, svarte Sara. – God ide, svarte Jonas. Skolen var som vanlig kjedelig og jobbing og jobbing. Endelig var det friminutt etter det som føltes som en evighet. Sara og Jonas møttes nede i hjørnet på skolegården. Forbi de løp gutter som skulle til banen og spille fotball og jenter som fulgte etter guttene. Sara fant frem siden hun hadde lest dagen før hun ga boka til Jonas og lot han lese. Hun så hvordan ansiktsuttrykket endret seg idet han leste. Plutselig bladde han til neste side. Sara tok boka. – Jeg leser høyt, sa Sara. – 16 November. Jeg skrev ingenting i går fordi det var en veldig trist dag for meg. Edwin og resten av hæren tapte og som om ikke det var nok døde Edwin. Han kom aldri hjem i går kveld så jeg dro for å se etter han. Jeg fant han død et stykke unna der selve slaget hadde foregått. Det er derfor jeg tror han hadde dødd da han hadde dratt for å levere skrinet. I lomma hadde han en lapp. En lapp som muntret meg litt opp. For på lappen sto det hvor han hadde gravd ned det lille skrinet. Det eneste som hindrer meg i fra å være rik nå er et litt blod. For Edwins blod hadde havnet på lappen så alt jeg så var: under det lil. Resten er dekket i blod. Ellers har jeg bare vært i kirka og på markedet.
- Det var alt, sa Sara og la ned boka. – Tror du den skatten er funnet nå? Spurte Jonas Sara mens han knep igjen de ene øyet for å ikke bli blendet. – Vi går på biblioteket og sjekker, svarte Sara. De var begge to på biblioteket i hele friminuttet uten å finne noe. De skulle akkurat til å gi opp og gå til timen da bibliotekaren kom. – Heisan skulle ikke dere vært i timen? Spurte bibliotekaren med en livlig stemme. – Vi bare lette etter en bok om slaget ved Winwead, svarte Sara håpefullt. – Ja, det har vi rett her, svarte bibliotekaren og tok en bok uten å flytte på beina. Hun ga den til Sara og smilte - Takk! Sa Sara og Jonas i kor. I timen fulgte ikke Sara så godt hun kunne med. Hun ville mye heller lese i boka. Hun leste faktisk hele boka uten at lærerne merket det.
- Den er ikke funnet, sier Sara idet Jonas og Sara kom ut av skoleporten.
- Er du seriøs? Spurte Jonas.
- Helt sant, svarte Sara. De begynte begge og smile og le, men samtidig, innerst inne visste de begge to at hvis ingen hadde klart og funnet den på 2000 år, hvordan skulle de klare det? Det var akkurat som om de tenkte det samtidig, for smilene ble sakte litt mer rettet ut. De sa hade og gikk hver sin vei. Da Sara kom til døra merket hun at noe var galt. Hun tenkte seg om. Nei, det var ikke henne. Det var ikke hun som hadde glemt å lukke døra. Hun var jo ikke sist ut heller. Kanskje det var moren eller faren. Kanskje de hadde fått dårlig tid. Hun gikk nærmere og tok tak i håndtaket av metall. Døra var allerede ganske åpen, men Sara åpnet den på fullt. Det knirket. Med det samme hun tråkket inn hørte hun noe som knuste. Lyden var høy og ekkel. Sara tok tak i et skohorn av metall og løftet det som baseball spillere løfter balltre. Hun prøvde å gå så stille som mulig opp trappa, det knirket. Hun stivnet. Beina begynte å skjelve som igjen ga lyd i trappa. Plutselig kom det en mann til synet i toppen av trappa. - Hei! Jeg beklager for at jeg knuste den vasen. Jeg skal selvfølgelig erstatte den, sa mannen og snudde seg. Han gikk inn mot stua sånn at Sara ikke kunne se han lengere. - Hvem er du egentlig? Spurta Sara uten å ha noe ide.
- Jeg er han som skal sette inn overvåkningskamera, nesten skrek han.
- Jeg visste ikke at noen skulle sette inn overvåkningskamera. Mamma har sikkert glemt å fortelle meg det. Sara tok med seg litt mat og gikk ned og satt seg foran PC-en sin PC-en var gammel og hadde matrester mellom knappene på tastaturet. Hun klikket seg inn på internettet og søkte på: slaget ved Winwead. Flere nettsider poppet opp fulle av informasjon. Hun klikket seg inn på Wikipedia som hun følte seg tryggest på. Helt nederst på siden sto det: Kong Pendas skatt.
- Under slaget ved Winwead forsvant det en veldig dyrebar skatt. Skatten var visst nok uvurderlig og kunne reddet kong Pendas av Mercia som tapte slaget, men skatten forsvant. Ingen visste hvor den var. Ingen vet hvor den er. Det sies at skatten ble gravd ned, men ingen vet helt sikkert. Dette kan også bare være rykter, men mange folk ville veldig gjerne finne denne skatten. Det begynte å komme skattejegere og turister for å prøve lykken. For at ikke hele sletta utenfor byen skulle bli ødelagt ble det ulovlig å grave i den, leste Sara for seg selv. Hun tok et bilde og sendte det til Jonas. Senga var full av smuler som Sara børstet på gulvet. Rommet til Sara var lite. Langs den ene veggen sto det en pult, en seng i det ene hjørne og en kommode i det siste. Lyset fra telefonen lyste opp rommet idet hun fikk en melding fra Jonas: møtes utenfor deg? Sto det på meldingen. Jonas og Sara var naboer så det tok ikke lang tid før de begge sto sammen utenfor hos Sara. Sola skinte og det varmt. Begge gikk i shorts og t-shorte.
- Vi går ut til det gamle treet da! Sa Jonas og begynte å løpe. Det var ikke langt til det gamle treet. Treet var faktisk på enga hvor folk tror at skatten ligger. Enga var nesten tom utenom om det gamle treet og noen ruiner som hadde ledet opp til et lite hus for mange mange år siden. Enga lå litt unna slagmarken. Treet var gigantisk og kjempe gammelt. Noen mente at det var over 2000 år, andre mente det var yngre. De satt seg under treet og snakket. De løp ut på enga og kastet seg ned i blomstene sånn at den ene ikke ante hvor den andre var. De lekte lenge før de dro og badet hvor de møtte venner. Senere på dagen dro de hjem til Sara. De tok begge ut en is hver fra fryseren og satt seg i sofaen som var stor og hvit. Den sto i hjørnet i stua oppe. Hele øverst etasjen hadde en veldig åpen løsning med kjøkkenet på helt andre siden (av ovre etasjen.)
- Vi må finne den skatten! Sa Sara og slikket desperat på isen.
- Hvordan skal vi gjøre det da? Folk har lett etter den i nesten 2000 år! Svarer Jonas. De satt stille og tenkte litt. Klokka hadde blitt seks.
- Vi kan jo dra og prøve å finne den, sa Sara og så på Jonas. Blåste litt hardt gjennom nesa istedenfor å le.
- Mener du at vi skal dra ut på den store sletta og grave etter skatten? Svarte Jonas og lo.
- Det er sant, svarer Sara sakte.
- Hva var det, det sto på den lappen, fortsatt Sara.
- Ehhh under det lil, svarer Jonas. Han fortsatt og slikke på isen. Sara hadde spist opp den og virket ivrig på å finne på noe.
- Hvor ligger egentlig dagboka? Spurte Jonas.
- Den ligger under senga mi. Jeg kan hente den, svarer Sara og løper ned. Hun kommer opp med boka i hånden.
- Det er sant at det har gått nesten 2000 år uten at noen har funnet skatten, men ingen av de som har lett før har hatt et så godt hjelpemiddel som vi. Denne boka kan gjøre at vi finner skatten, sa Sara og holdt opp boka med en hånd.
- Hvem vet, svarte Jonas og tok boka. Jonas åpnet boka på neste side fra den siste de leste.
- Vi kan lese neste side og se om det står noe mer der, sa Jonas og begynte å lese.
- Du kan gjøre det mens jeg går på do, kom det fra trappa idet Sara løp ned på do. Da hun kom opp igjen satt fortsatt Jonas og leste.
- Fant du ut noe? Spurte Sara og hoppet ned på sofaen vedsiden av Jonas.
- Jeg har lest et par sider nå, men hun har bare blitt gal. Alt det står om er skatten og hvor hun leter.
- Ååå, sa Sara med en trist stemme. Hun tok boka, løp ned med den og la den tilbake i skrinet som hun la under senga. Foreldrene til Sara kom hjem fra butikken og Jonas dro hjem.
Det pøsregnet. Himmelen var svart og bakken våt. Sara og Jonas stod foran læreren. En eldre mann med grått skjegg og ingen hår.
- Ja hva var det dere ville? Spurte han med en hyggelig stemme. Alle de andre barna sto under taket i skolegården. Selv om det var friminutt var det ingen som husket, det var ingen som sklei i sklia, det var ingen som lagde demning i elva. Alle sammen sto under tak for å ikke bli våte, med unntak av noen små som så ut til å like de svære vanndammene som dannet seg i skolegården.
- Vi bare lurte på om du vet noe om den forvunne skatten under slaget ved Winwead? Spurte Sara og så håpefullt på den gamle læreren.
- Selvfølgelig! Det starte da kona til en kriger fikk vite at mannen hennes hadde fått et oppdrag som gikk ut på å frakte denne skatten rundt motstanderens hær, sa han med en brummete stemme mens Sara og Jonas satt seg ned på to stoler.
- Dagen etter slaget fant kona mannen, som hadde fått oppdraget, død litt unna slagmarken. Hun skjønte at han hadde blitt drept under oppdraget og av en eller annen grunn trodde hun at han hadde gravd ned skatten. Senere fant resten av landsbyen det ut, men ingen ble like gale etter skatten som ho. Det eneste ho gjorde var å lete etter den. Hele dagen var hun ute og gravde etter skatten. Etter litt solgte hun huset og kjøpte et lite hus ikke så langt unna der slaget hadde foregått og ikke så langt unna der mannen var funnet. Du kan fortsatt se trappene til det lille huset ute på enga. Til slutt døde hun uten å finne skatten. Siden har mange turister kommet hit for å prøve lykken, men ingen har lykkes. Til slutt ble enga fredet for å ikke ødelegge hele. Det er alt jeg vet. Men nå må dere komme dere ut til de andre, sa han og åpnet Pc-en. Sara og Jonas gikk ut i gangen og tok på seg klærne.
- Hørte du det? Spurte Jonas.
- Hva da? Svarte Sara og åpnet døra. En kald vind full av vanndråper traff de rett i trynet.
- Han sa: av en eller annen grunn trodde hun at den var gravd ned. Det betyr at vi sikkert er de eneste som vet om lappen. Lappen hvor det står at skatten er gjemt ned, sa Jonas.
- SELVFØLGELIG!!! Det gir oss jo et kjempe hint!! Svarte Sara. De løp ut, under taket sammen med de andre.
De løp hjem for å ikke bli gjennomvåte. Utenfor Sara sitt hus sa de hade til hverandre.
- ER DET MULIG, tenkte Sara idet hun gikk inn porten til huset. Hun kjente at hun ble sint. Samtidig som hun ble redd. Det var ikke første gang denne uka hun kom hjem til en åpen dør. Det var bare en ting. Denne gangen var ikke døra hel. Noen hadde brutt opp døra med et brekkjern. Der låsen hadde vært da Sara dro til skolen, var det nå bare masse splinter som sto til alle veier. Det så ut som et kaos. Selve låsen lå på gressplenen bare en meter unna døra. Sara hadde ikke lyst til å gå inn. Ikke i det hele tatt. Hun hadde lyst til å vente på foreldrene. Regnet hadde ikke stoppet og Sara var nå gjennomvåt. Hun var kald. Hendene skalv. Støvlene hadde dannet en vanndam innenfor det tykke laget med gummi. Hun var så kald. Så veldig kald. Hun kunne gå og hente Jonas, men hun var altfor kald. Hun bestemte seg for å gå inn. Hjertet pumpet idet hun nærmet seg døra. Hun var ikke lengere enn en meter unna døra nå. Hun stakk hodet inn. Hjertet slo så hardt at hun kjente det gjennom den tykke regnjakka. Hun satt foten inn i gangen. Det var noe rart. Egentlig veldig rart. For alt sto der hun hadde gått på morgenen. Det eneste som var annerledes var noen gjørmete fotspor som gikk inn på rommet til Sara. Hun tok det samme skohornet hun hadde brukt da mannen med overvåkningskameraene hadde vært der. Det var da hun kom på det. Hvorfor hadde ikke alarmen gått. Var det ikke det den skulle. Var det ikke derfor de hadde brukt penger på det? Og hvis de ikke funker til det, hva skal de liksom funke til da? Sara hevet skohornet akkurat som forrige gang. Hun hadde helt glemt hvor kald hun var. Plutselig ringte telefonen. Sara skvatt. Hun fortet seg og dra opp telefonen, men klarte å miste den. Hun plukket den fort opp og la merke til at skjermen hadde knust før hun tok telefonen.
- Heisan skatten! Hvordan går det? Spurte moren med en litt skurrete telefonstemme.
- Noen har brutt seg inn i huset! Hvisket Sara. Det gikk fort opp for henne at det uansett ikke hadde noe å si om hun hvisket eller ikke, for hvis det var noen på rommet hennes hadde de hørt da moren ringte.
- Hæ? Svarte moren forskrekket. Sara kunne høre at moren klikket desperat med musa og lukket PC-en.
- Døra er brutt og det er sølete fotspor inn på rommet mitt, fortsetter Sara. Hun hvisker fortsatt og hører at stemmen er svak og skjelver.
- Jeg og pappa er på vei hjem, hørte hun moren si før tre kortet pip signaliserte at hun hadde lagt på. Hun snek seg bort til døra og så sakte inn på rommet. Hun så ingen. Det var da hun la merke til fotspora. De stoppet ved senga, men så fortsatte de. Sara ble veldig lettet da hun så at fotsporene gikk ut av døra igjen. Hun sveipet fort et blikk rundt i rommet. Hun la ikke merke til noe hun manglet. Det var da tanken slo henne. Fort som tanken dukket opp reagerte Sara hun sklei på knærne bort til senga og sjekket under den. Hun sperret opp øynene. Hun kjente et raseri vokse inni kroppen. Du lot alt være, Pc-er, TV-er, andre verdisaker, men du tok et skittent skrin av tre med en BOK inni. Sara kjente at hun ble sur, nei rasende. Det vokste også en liten mistanke. Kanskje noen hadde overhørt samtalen Sara hadde med Jonas. Hvorfor skulle personen ellers brutt seg inn og ikke rørt noe annet enn skrinet. Personen må ha visst hvor skrinet var for han eller hun har bare gått rett dit, tatt det og gått ut igjen. Sara hørte en bil stoppe utenfor. Moren og faren kom inn. Begge så helt forskrekket ut.
- Har ikke alarmen gått? Spurte moren i det hun satt foten inn i gangen.
- Nei, svarte Sara og gikk ut av rommet.
- Fotsporene gikk inn på rommet mitt og ut igjen uten at noe er tatt, fortsatte Sara. Hun hadde ikke fortalt foreldrene om skrinet og boka og hadde ikke tenkt til å gjøre det heller.
- Jeg ser heller ikke noe annet som er tatt, men dere kan se mer nøye mens jeg går til Jonas, sa Sara og tok på seg skoene.
- O, men du må skifte klær først, svarte foreldrene og gikk opp trappen. Sara hadde helt glemt de kalde klærne i alt det styret. Hun løp på badet og skiftet til noen varme klær. Hun løp ut og banket på hos Jonas. Regnet fosset fortsatt ned. Jonas åpnet og de gikk opp på rommet hans. Rommet til Jonas var omtrent på samme størrelse som Sara sitt. En seng i det ene hjørnet, skap i motsatt, et rundt hvitt mykt teppe og fullt at fotballplakater på alle de fire hvite veggene.
- Noen brøt seg inn hos oss og stjal skrinet, sa Sara og dumpet ned i senga med fotball sengetrekk.
- Hæ? Svarer Jonas og dumper ned ved siden av henne.
- Noen brøyt seg inn, gikk rett inn på rommet mitt og stjal skrinet. Ingenting annet er rørt, forklarte Sara. Jonas så helt forskrekket ut.
- Så rart, sa Jonas og så helt forvirret ut.
- Jeg tror kanskje noen har overhørt oss siden de visste akkurat hvor skrinet var og vi sa jo at dette kanskje kunne være løsningen på hvor skatten har vært gjemt i nesten 2000 år, sa Sara. Nå skimtet Jonas et sinne som vokste i øynene til Sara.
- Husker du da du sa at leieboeren hos deg var så god til å synge? Sa Jonas og lente seg fremover mot Sara.
- Ja, svarte Sara tydelig forvirret.
- Fordi du kunne høre han gjennom veggen? Fortsatte Sara.
- Selvfølgelig! Sa Sara og lyste opp.
- Han hørte oss gjennom veggen, Sa de begge i kor.
- De betyr at han sikkert har boka, fortsatte Sara. Jonas hadde allerede reist seg
- La oss gå, sa Jonas og løp ned trappa. Sara kom rette etter. Samme øyeblikk som Sar og Jonas åpnet døra kom leieboeren. De spilte og nikket.
- Har du en nøkkel så vi kommer oss inn i leiligheten hans, sa Jonas da døra smalt igjen. Gangen var et lite rektangel. I motsatt enda av der inngangsdøra var, var det to dører. Den ene døra gikk til leieboerens leilighet, mens den andre var til Sara sitt hus.
- Den ligger oppe. Jeg går og henter den, sa Sara og løp opp. Jonas ble stående i gangen. Etter et minutt kom Sara ned igjen med en nøkkel i hånden.
- Vi er alene hjemme. Perfekt, sa Sara og stakk nøkkelen inn i låsen. Deretter vridde hun den rundt og døra ga ra seg et klikk. De gikk inn i rommet. På to av sidene var det hyller. Kjøkkenet sto i det ene hjørnet. På den lengste veggen var det en dør som Sara visste gikk inn på badet. Midt på gulvet sto sofaen foran en TV.
- Du tar den delen, jeg tar den delen, kommanderte Jonas. Sara skulle sjekke bort mot kjøkkenet og badet mens Jonas skulle sjekke sofaen og hyllene. Sara gikk bort til kjøkkenet. Hun startet med å sjekke skapene. Skapene var over en kjøkkenbenken. Det var ingen skrin å finne, men skapene var fulle med glass, skåler, tallerkener og andre kjøkkenredskaper. Sara kastet et blikk bort på Jonas og så at han fortsatt holdt på bokhyllene. Sara gikk videre til badet. Langs den lengste veggen sto det et badekar med en dusj. På den ene korte veggen var det et toalett og på den andre en vask. Det var egentlig ikke så mange steder han kunne ha gjemt skrinet på dette badet. Hun åpnet skapet over vasken, men stoppet fort. Den lyden. Akkurat den lyden hadde du hun hørt flere ganger før. Den var så kjent. Det var noen som satt nøkkelen i låsen. Hun fortet seg å lukke skapet. Hvor skulle hun gjemme seg. Hun kunne ikke gå ut igjen. Hun stivnet. Badekaret. Med en rask bevegelse dro hun vekk gardinene som skjulte dusjen. Hun skulle til å hoppe oppi, men kom på at det kom til å lage alt for mye lyd. Hun kravlet så stille hun kunne oppi. Plutselig hørte hun stemmen til mannen som leide hos de. Det hørtes ut som han snakket i telefonen.
- Nei jeg er hjemme nå, sa han og la nøkkelen på kommoden.
- FANT DU DEN? Sa han plutselig med en hevet stemme.
- Jeg kommer jeg skal bare ta et bad, fortsatte han. Sara stivnet. Hun så skyggen av mannen. Han la telefonen på vasken. Sara krøp sammen så stille hun kunne. Hun så at han kom mot badekaret. Hva skulle hun gjøre. Skulle hun hoppe ut og løpe? Eller skulle hun late som hun sov? Hva kom han til å si da han så henne? Hun så en hårete hånd strekke seg mot dusj krana. Panikken satt inn. Han skulle akkurat til å skru på vannet da telefonen plutselig ringte. Den hårete hånden ble dratt tilbake ut av dusjen.
Hun hørte at han tok den. Det var stille litt.
- Bare en igjen? Hørte hun at han spurte. Hun hørte at klærne ble tatt på igjen.
- Ja, jeg kommer nå, fortsatte mannen og gikk ut døren. Bare en igjen tenkte Sara. Det var det sikkert ikke skatten de snakket om. Var det noen andre som hadde tatt skatten. Sara hørte døra ble lukket og låst. Sara hoppet ut av badekaret og gikk til stuen. Jonas krøp ut fra undersiden av sofaen.
- Jeg fant ingen ting, sa Jonas.
- Ikke jeg heller, sa Sara og ristet på hodet. De gikk ut av leiligheten og låste døren. Jonas dro hjem for å spise det samme gjorde Sara.
Klokka var blitt ni og Sara, moren og faren satt i sofaen opp og så på nyhetene.
Nyhetsmannen dukket opp på skjermen.
- I dag ble en dagbok fra år 655 levert inn til et museum. Det mest spennende med boken er at det står mye om slaget ved Winwead. Det står også noe om hvor den uvurderlige skatten ligger, sa nyhetsoppleseren. Sara stivnet. Han som stjal skrinet og boken leverte den inn til et museum? Hvorfor? Hvorfor beholdt han den ikke selv og fant skatten?
- Mannen som leverte skatten skal visst nok fått en finner lønn på 25000. Museum oppfordrer nå flere til å levere gamle eller historiske gjenstander de finner. Sara kjente at hun ble sur. Hun kunne levert boken. Hun kunne fått de pengene.
- Jeg legger meg, sa Sara mens hun gikk ned trappa. Den idioten tjente 25000 på å stjele.
- Så du nyheten i går? Spurte Jonas idet de begynte å gå mot skolen.
- Ja, svarte Sara og sparket hardt i en stein. Det ble stille. Like stille var det nesten hele veien til skolen.
- SELVFØLGELIG, nesten roper Jonas. Jonas så at Sara skvatt.
- Jeg vet hvor skatten er, fortsatte han litt lavere, men fortsatt så høyt at man kunne høre han på lang avstand.
- Ikke rop da, sa Sara og holdt han for munnen. Han lente seg mot henne og hvisket i øret.
- SELVFØLGELIG, ropte Sara like høyt som Jonas. Skoledagen gikk sakte. Sara fulgte ikke med. Hun tenkte bare på skatten. De hadde funnet den. Eller de skulle. De visste hvor den var. Eller gjorde de? Det kunne jo være at det var feil.
Skoledagen var over og Sara og Jonas møttes utenfor skoleporten. De sa hei og begynte å gå.
- Det er jo ikke lov å grave der da, sa plutselig Jonas.
- Ingen merker det hvis vi er raske, svarte Sara. Jonas så på henne. Så festet han blikket på asfalten. De gikk begge inn med sekkene. Jonas hadde en spade i hånden idet de møttes igjen utenfor Sara sitt hus. De småløp til enga. Sara fortsatte videre mot ruinene av trappa.
- Her var det. Det var her det lille huset sto, sa hun og gikk opp på trappa og hoppet ned igjen. Jonas begynte å grave. Sara sto og passet på at ingen så at de gravde. Jonas gravde og gravde. Han gravde flere hull før han fylte de igjen. På toppen la han en liten klump gress.
- Den er ikke her, sa han etter å ha gravd i en evighet.
- Hva annet en under det lille huset kunne det være da, svarte Sara frustrert.
- Kanskje noen har funnet den, sa Jonas.
- Ja, svarte Sara tydelig skuffet. De dro hjemover. De var helt stille begge to. Begge skuffet. Sara begynte å tenke. Læreren sa at ingen visste om hun fant skatten eller ikke. Kanskje hun fant skatten. De gikk begge hjem til seg selv. De sa ikke en gang ha det. De hadde begge vært ganske sikre på at de kom til å finne skatten, men sånn ble det ikke. Sara begynte på leksene. Hun var sur. Eller lei seg. Hun hadde virkelig lyst til å finne skatten. Resten av dagen så hun på Netflix og var med familien. Den mislykkede skatte jakten gjorde at hun ikke var i humør til å være med venner.
Solen skinte. Foran Sara og Jonas gikk hele klassen. Det var fredag og klassen gikk på tur. I dag skulle de gå til enga. Den samme enga hvor Sara og Jonas dagen før hadde vært. Enga der de hadde gravd etter skatten uten lykke. Læreren stoppet. Alle elevene gjorde det samme. Bak den eldre læreren var det gamle treet. Stammen var kjempe tykk. Treet var ikke veldig høyt, men det hadde masse blader som lagde en gigantisk skygge.
- Jeg vet ikke om noen av dere har fått med dere nyhetene de siste dagene, sa læreren. Litt forskjellige svar kom fra elevene.
- Kanskje ikke. Der har det hvert fall vært snakk om en bok som ble levert inn til et museum. Boken er en dagbok fra år 655. Det er gammelt det. Damen som skrev denne dagboken var også den som plantet dette treet. Hun plantet dette treet før slaget ved Winwead. Det betyr at dette treet er nesten 2000 år gammelt, se den eldre læreren.
- Oyyyyyyy, sa elevene i kor.
- Under slaget ved Winwead var dette bare et lite tre. Sara så på Jonas. Jonas så ikke tilbake. Selvfølgelig, tenkte Sara. Under det lille treet.
- Vi spiser under her, fortsatte læreren. Sara valgte å vente til de kom hjem før hun sa det sånn at ingen skulle høre det. Siden det var fredag og skolen nesten var over lot læreren de gå litt tidligere. SAra ventet til de var utenfor huset hennes før hun sa at Jonas skulle bli med inn. På vei inn møtte de leieboeren i gangen. Det hadde Sara helt glemt. Han tok et par sko ut fra hyllen. Takk gud, tenkte Sara idet han gikk ut.
Sara og Jonas gikk opp i stua.
- Jeg vet hvor skatten er, sa plutselig Sara.
- Hæ? Svarte Jonas.
- Den lå jo ikke under det lille huset, fortsatte Jonas.
- Under det lille treet, sa Sara. Hun begynte å smile. Hun så at Jonas heller ikke klarte å holde inne et smil.
- La oss gå, sa han og reiste seg fra sofaen. Sara strakte ut en hånd som traff Jonas i brystet.
- La oss vente til kvelden, sa Sara.
- Greit, svarte Jonas.
- God natt skatt, sa moren og kysset Sara på kinnet. Med det samme moren hadde gått ut slengte Sara av seg dynen. Hun gikk bort til kommoden. Hun tok på seg noen varme klær. Så åpnet hun vinduet. Rommet hennes lå i første etasje så det var ikke høyt ned. Hun hoppet ned og landet i gresset. Jonas sto rett utenfor gjerdet som omringet hagen og huset til Sara. Han hadde en spade i hånden. Det var ikke veldig mørkt siden det var sommer, men det var mørkt nok til at man måtte komme ganske nærme for å se hvem det var. De småjogget til engen. Sara gikk først. Med det samme de gikk av veien kunne de se treet. Plutselig stoppet Sara. Hun stoppet også Jonas. Så pekte hun. Nå så Jonas det også. For der. Rett vedsiden av treet. Det gamle treet de var sikre på at var over skatten. Under de massive mengdene blader. Vandret en skygge. Sara skvatt til da hun så at skyggen tok opp en spade. Skyggen begynte å grave. Sara tenkte. Det måtte være skatten. Det måtte være skatten som var grunnen til at noen gikk ut til enga så sent på kvelden og ikke minst grave. Rett under det treet Sara og Jonas kun for noen timer siden hadde snakket om. De hadde snakket om at skatten lå under det treet og nå kun noen timer senere var det noen som var der og gravde.
- Det må være han eller hun, hvisket Sara og lente seg mot Jonas.
- Hæ? Svarte Jonas.
- Det må være han eller hun som har overhørt oss, fortsatte Sara. Jonas så på Sara. Sara så på han at det også gikk opp for han nå. Sara begynte sakte å gå mot han. Hun snudde seg mot Jonas og vinket han etter seg. Jonas så først litt nølene på Sara, men så kom han. Sara gikk i en bue sånn at hun kom seg bak han. Jonas og Sara var bare noen meter ifra da de så at han satt seg ned. Sara tok spaden ut av hånden til Jonas. Hun gikk så sakte hun kunne mot han. Så løftet hun spaden og smalt til. Det smalt idet spaden traff hodet til det som Sara nå så var en mann. Han falt bakover. Sara bare sto og måpte. Hun så ned på mannen som lå på ryggen i gresset. Det er ikke sant, tenkte Sara. Jonas kom bort. Han så ned på mannen, men så ikke ut til å kjenne han igjen. Jonas fisket ut telefonen fra den høyre lommen. Han tok den opp og trykket in 112. Etter en kort telefon samtale tok Jonas telefonen ned fra øret.
- Det er mannen som leverte overvåkningskamera, sa Sara sakte. Hun hadde fortsatt spaden hevet.
- Det forklarer hvordan han visste hvor skrinet med boken var, svarte Jonas.
- Og hvorfor alarmen ikke gikk da han brøt seg inn, fortsatte Sara. Hun tok øynene vekk fra mannen.
- Politiet er på vei, sa Jonas idet Sara begynte å gå mot hullet mannen hadde gravd. Hun satt seg ned på huk. Sakte strakte hun hånden ned i hullet. Hun kjente rundt. Plutselig observerte hendene noe. Det kjentes ut som metall. Sara skulle akkurat til å sjekke hva det var da hun kjente en kald hånd rundt ankelen. Hun snudde seg. På bakken lå mannen. Den tykke kroppen hadde klart å snu seg rundt og han hadde nå tak rundt Sara sin ankel. Han dro hardt så Sara falt. Idet hun falt la hun merke til noe. Den feite mannen lå oppå Jonas. Jonas var rødt som en tomat i ansiktet og det så ut som han slet med å puste. Sara falt ned på den kalde jorden. Mannen gikk av Jonas, men festet istedenfor en hånd rundt nakken hans. Den andre hånden brukte han til å gjøre det samme på Sara. Hendene var kalde og grepet var sterkt. Sara slet med å puste. Hun så opp på mannen. Han smilte et ondskapsfullt smil. Sara så over på Jonas. Hun sa at han også slet med å puste. Han sparket desperat med føttene mens han brukte hendene til å prøve å løsne grepet til mannen. Sara ble svimmel. Hun kjente at hun nesten ikke hadde mere luft i lungene. Hun prøvde å skrike, men hadde rett og slett ikke krefter til det. Synet ble uskarpt. Hun lukket øynene. Plutselig løsnet grepet. En liten suse lyd på to sekunder dukket opp. Hun kjente fortsatt hånden til mannen, men grepet var ikke sterkt. Sara åpnet øynene. Synet var fortsatt litt uklart, men hun så en tydelig skygge bak mannen. Hun pustet inn så mye luft hun klarte. Idet synet ble klarere så hun at skyggen var en politimann. I hånden hadde han en taser. Mannen falt fremover og landet på magen mellom Sara og Jonas. Sara var fortsatt litt svimmel.
- Går det bra med dere, spurte politimannen og satt seg ned på huk ved siden av Sara. Sara så bort på Jonas. Han pustet og peste.
- Ja. Jeg er bare litt svimmel, svarte Sara. Politimannen snudde seg mot Jonas.
- Deg da? Spurte han Jonas. Jonas pustet og peste, men fikk presset frem et:
- Ja.
- Skal jeg ringe foreldrene deres, sa politimannen. Sara reiste seg. Jonas hadde begynt å puste vanlig igjen. Hun så ryggen til politimannen som sto to meter unna hullet. Sara gikk bort til hullet. Hun satt seg ned på huk der hun hadde kjent metallet. Selv om det var sent på kvelden var det ikke veldig mørkt. Hun tok spaden mannen hadde brukt. Hun gravde. Hun kjentes fortsatt litt svak i armene etter at hun nesten besvimte. Etter kort tid kom mer metall til synet. Kunne dette være skatten? Var dette den skatten folk hadde lett etter i 2000 år? Hun kjente at hun fikk mere krefter. Hun skvatt ordentlig da hun kjente en arm på skulderen. Hun snudde seg. Jonas hadde kommet seg opp på beina. Hun så over skulderen til Jonas. Hun la merke til en politidame som la håndjern på mannen. Jonas bøyde seg også ned. Han tok spaden og fortsatte og grave.
- Dere vet det ikke er lov å grave her ikke sant? sa politimannen og kom mot de. Sara snudde seg. Sara tok et skritt mot politimannen. Så begynte hun å forklare. Hun fortalte alt. Alt fra boken hun fant, innbruddet og overvåkningskamera mannen. Politimannen fulgte nøye med.
- Kom og se her, sa Sara og gikk til hullet. Hun pekte på det de trodde var skatten. Jonas hadde gravd mens Sara hadde forklart så de kunne nå se at det var et skrin. Dette minte Sara om dagen i bakhagen hos henne. Dagen de fant skrinet. Dagen skattejakten startet.
- SARA, skrek plutselig noen fra den andre siden av enga.
- JONAS, kom det rett etter på fra samme sted. Det var foreldrene som kom løpende. Foreldrene løp så de kom fort frem. De kastet seg i armene på barna deres.
- HVA ER DET DERE TENKER PÅ? Spurte moren til Sara med en hevet stemme. Sara forklarte alt sammen igjen. Akkurat det samme som ho fortalte til politimannen. Så pekte hun på hullet.
- Der er vi ganske sikre på at den er, fortsatte hun Foreldrene gikk bort til hullet. De så ned. Sara så på øynene deres at de ble overrasket. Kanskje fordi barna deres hadde funnet en skatt. Ikke bare en skatt. En uvurderlig skatt. De to fedrene tok tak i metall håndtakene på sidene. Mer tre hadde kommet til synet. De dro. En lyd, som når en stein treffer vann kom opp fra hullet. Skrinet hadde løsnet. Skrinet var oppe. Den 2000 år gamle skatten var ikke lengere under jord. Den var i hendene til faren til Sara og faren til Jonas. Skrinet var likt som det de fant noen dager tidligere. Sara kjente hjerte pumpe. Raskt. Hardt.
- Vi må levere det til museum, sa faren.
- Men det kan jo ikke skade og se hva som er oppi det da, svarte politimannen. Faren smilte.
- Hvis du sier det så, svarte faren. Alle samlet seg i en ring rundt faren. Faren holdt skrinet i midten. Alle øynene var som limt fast til skrinet. Han åpnet låse mekanismen. Luken knirket.
Familien satt i sofaen. De hadde snakket om hendelsen.
- Kanskje dere har Tom’s super sikre sikkerhetskamera? I dag ble eieren av selskapet arrestert. Kameraene var bare satt opp for å finne informasjon om kong Pendas skatt. Han er dømt til to års fengsel for vold mot barn, etter å ha kvelt to barn og ulovlig overvåkning, sa nyhetsreporteren mens et bilde av mannen som smiler blir vist. Bildet byttet til skrinet Sara og Jonas hadde funnet tidligere på dagen.
- Litt triveligere nyheter. I dag ble kong Pendas skatt funnet. Det var to tolvåringer som fant skatten. De leverte den inn til museum og begge skal ha fått en finnerlønn på 15000. Skatten ble funnet under et tre på enga. Skattejegere fra hele verden har lett etter skatten i nesten 2000 år. Skatten ble åpnet offentlig foran flere av byen viktigste personer. Det var de to barna som fikk åpnet skatten, fortsatte nyhetsoppleseren. En video av Sara og Jonas kom opp. Hun visste hva som holdt på å skje. De skulle åpnet skrinet. Videoen fortsatte. Mannen som filmet sto langt bak så mann kunne ikke se hva som lå oppe i skrinet, men det gjorde ikke noe for Sara. For hun visste godt hva som lå der.