Julia dro på seg den grå fallskjermdressen. Den var litt stor, selv om det var den minste størrelsen de hadde. Hun gikk inn i flyet med sommerfugler i magen. Om bare tretti minutter skulle hun hoppe i fallskjerm, og hun gledet seg som et barn. Julia fant plassen sin mellom de andre fallskjermhopperne og festet setebeltet. Hjulene til flyet dundret i bakken før det lettet. Nå var det ikke lenge igjen.
«Dette er piloten.» En skurrete stemme kom ut av radioen forrest i flyet. «Vi er klare til å slippe dere ut om fem minutter.» Instruktøren som skulle hoppe sammen med de fem nybegynnerne, reiste seg. «Nå skal jeg lese opp rekkefølgen dere hopper ut av flyet fra. Første som hopper er Ida. Andremann er Aksel. Så hopper Morten. Etter Morten er det Mats. Til slutt kommer Julia. Jeg hopper aller først.» Stemmen til instruktøren var streng. Han hvilte blikket på hver av deltagerne. «Jeg tenkte at vi skulle ha litt hermegåsa når alle har kommet ut av flyet, for å øve litt på balansen. Når jeg åpner fallskjermen min vil jeg at dere skal gjøre det samme. Den siste beskjeden er livsviktig.» Instruktøren åpnet døra ut og hoppet. Nå var tiden inne.
Morten slapp seg ut av flyet. Julia tok et skritt fram og kikket ned. Under henne seilte skyene, og under dem igjen var bakken. 2400 meter under flyet skulle Julia lande om en liten stund. Hun lukket øynene, lente seg framover og falt ut i det fri. Nå var hun i fritt fall. Nærmeste fallskjermhopper var flere meter under henne. Julia så seg rundt. Hun trodde at alt skulle være litt blått, siden himmelen var det, men den krystallblåe himmelen var fortsatt like høyt over henne som vanlig. Forskjellen var at skydottene laget et hvitt teppe under henne, istedenfor et tak over henne.
Instruktøren hadde begynt med hermegåsa. Nå snurret han rundt seg selv. Julia gjorde det samme. Det gikk fortere og fortere før hun stoppet opp og så ned igjen. De andre hadde byttet triks. Julia hermet etter dem og lo så hun fikk vondt i magen. Dette var noe av det beste hun hadde opplevd i hele sitt liv! Rundt og rundt gikk det da hun tok fem saltomortaler på rad. Hun skulle begynne på sin sjette da hun så blåe, røde, grønne og gule fallskjermer åpne seg. Noen hadde motiver på seg. Langt under henne strålte en sol, og litt høyere oppe bet Donald seg i tungen. Den nærmeste fallskjermen lignet litt på en badeball, med røde og grønne loddrette striper. Julia dro i snorene så fallskjermen skulle åpne seg, men hun saknet ikke farten. Fallskjermen ville ikke åpnes.
Panikken grep tak i henne. Julia falt videre. Hun turte ikke se ned. De hvite bomullskyene var langt over henne allerede. Julia så døden i hvitøyet. Jeg kommer til å dø! Jeg kommer til å bli flatklemt mot bakken! tenkte hun febrilsk. Julia veivet med armene i hytt og vær som om hun prøvde å fly som en fugl. Dette er slutten. Hun kjente sannheten synke inn. Gråten satte seg som en klump i halsen. Julia falt så fort nedover at tårene trillet oppover pannen hennes. Hundre meter igjen til bakken. Nitti meter. Åtti. Hun var livredd. «Jeg skulle aldri meldt meg på den dumme, teite fallskjermhoppingen!» hikstet hun høylytt. Et gråtkvalt skrik skar igjennom lufta da Julia samlet alt hun hadde igjen av krefter og rykket til i snorene. Nå var det bare seksti meter ned til bakken. Femtifem meter. Noe løsnet idet Julia innså at hun måtte gi opp. Fallskjermen åpnet seg over henne og hun ble hengende i lufta, før hun sakte dalte nedover.
Føttene til Julia traff bakken og hun falt sammen. Hun lå på ryggen og peste. Munnen var formet i et smil, og hun lo når hun ikke gispet etter luft. Et strå på den frodige engen hun landet på kilte henne i øret. Sola stekte henne ansiktet, men alt dette registrerte hun ikke. En høy mann kom løpende bort. «Julia!» ropte instruktøren. «Er alt bra?» Julia kløp seg i armen. Det gjorde vondt. «Jeg lever», hvisket hun. «Jeg lever!» lo hun forundret. En gledeståre rant nedover kinnet hennes. Julia satte seg opp og så på instruktøren. «Fallskjermen åpnet seg ikke», forklarte hun. «Men jeg overlevde.» Instruktøren nikket og smilte. «Du får være glad alt er over», sa han.